Det grønne skiftet vil være en skikkelig hestekur der vi må tåle noen bivirkninger for å redde livet til pasienten. Svein Anders Noer Lie og miljøbevegelsen han gjør seg til talsmann for tar på seg rollen som naturmedisinere som skal helbrede pasienten med medisinvegring og varme hender, skriver Kristoffer Rypdal. Illustrasjon: Colourbox

Planeten kureres ikke med varme hender

Ansvaret for planetens helse må baseres på en rendyrket konsekvensetikk, og ikke på svermerisk sinnelagsetikk.

Førsteamanuensis i filosofi ved UiT, Svein Anders Noer Lie, redegjør i en kronikk i Nordlys 25. februar for noe han presenterer som et filosofisk fundament for miljøvernbevegelsen i Norge. Kronikken er utformet som en kritikk av næringsminister Torbjørn Røe Isaksens forsvar av Nussir-konsesjonen, men favner mye videre. Den setter fingeren på grunnleggende motsetninger i synet på omfanget av det globale klimaproblemet og hva som skal til for å forhindre en global klimakatastrofe.

Det som provoserer Noer Lie mest i Røe Isaksens argumentasjon er at sistnevnte påpeker at utvinning av kobber er nødvendig for det grønne skiftet som vi trenger for å bremse klimaendringene. Noer Lie angriper dette argumentet ved å bruke et bilde som framstiller kloden vår som en elefant, der klimaet representeres ved snabelen, og naturmiljøet som skades av gruvedrift og kraftutbygging er beina, altså selve fundamentet for vår eksistens.

Jeg skal ikke begi meg ut på å spekulere i hva som er mest viktig i elefantens anatomi, men jeg fundamentalt uenig i at vi verdimessig kan likestille lokale miljøkonsekvenser av en overgang til grønn teknologi og de ytterste konsekvensene av en global temperaturøkning på 4-8 grader.

Filosofens tese er at et grønt skifte som forhindrer farlige klimaendringer er mulig uten å gjennomføre naturinngrep som noen grupper av mennesker vil oppfatte som uakseptable, i første rekke mennesker som lever nær eller bruker naturen i de berørte områdene. Som eksempler nevner han vindkraft og gruvedrift. Han er ikke mot vindmøller, men ”mot en bestemt vindmøllepolitikk der det verken finnes en helhetlig plan eller noen begrensning på hvor eller hvordan denne alternative energiformen skal bygges ut.” Han er ikke mot gruvedrift, men setter som betingelse at gruveavgangen skal ”brukes til noe”. Og hvis det ikke er praktisk mulig, hva med ”nedskalert drift”?

Jeg er ikke i stand til å lese dette på annen måte enn at vindkraft og gruvedrift er ok så lenge det har et så lite omfang at vi ikke merker det. Problemet er at hvis vi ikke merker det, så virker det heller ikke. Det grønne skiftet vil være en skikkelig hestekur der vi må tåle noen bivirkninger for å redde livet til pasienten. Noer Lie og miljøbevegelsen han gjør seg til talsmann for tar på seg rollen som naturmedisinere som skal helbrede pasienten med medisinvegring og varme hender.

Noer Lie gjør videre det grønne skiftet til et spørsmål om økonomisk liberalisme og fri rett til næringsutøvelse som skader naturen. Han stiller det retoriske spørsmålet: ”Er vi ikke nå i en situasjon hvor det er den som vil utøve sin (nærings)frihet som må bevise at denne ikke skader andre mennesker eller andre levende systemer?”

Mitt svar er at jeg tror dette er en lite dekkende beskrivelse av den faktiske situasjonen. Tvert i mot er vi nå i en situasjon hvor det er de som passivt lar planeten drive mot en klimakatastrofe som må rettferdiggjøre sin motstand mot aktivt avbøtende tiltak. Ifølge klimapanelet er det første steget i slike tiltak en fullstendig overgang til fossilfri energiproduksjon innen 2050. Deretter avhenger mye av om vi klarer å implementere teknologi for å fange og lagre CO2 i gigantisk skala. Dette krever aktivitet og innsats, ikke passivitet og motstand. Det kan ikke forsvares etisk å unnlate å analysere de globale og langsiktige konsekvensene av både det vi aktivt foretar oss og det vi unnlater å foreta oss.

Ansvaret for planetens helse må baseres på en rendyrket konsekvensetikk, og ikke på svermerisk sinnelagsetikk. Ungdommens krefter bør ikke sløses bort på lenkegjenger inspirert av 1970-tallets økosofer, men brukes i en konstruktiv dugnad for å avbøte klimaproblemet ved å utvikle utslippsfri teknologi og bringe den globale økonomien inn i en bærekraftig bane.

Et bedre bilde på situasjonen enn elefantens bein og snabel er å forestille seg Titanic for full maskin med kurs mot det fatale isfjellet. Det er alt for seint å sette maskinene i revers. Eneste mulighet for redning er å endre kursen . Da er det ikke rom for lange diskusjoner om kursendringen kan resultere i litt sølt dry martini.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse