Annonse
POLARDEGOS: Her er Unit Five fotografert i 1979. Fra venstre: Tore Hansen, Kjell Arnesen, Rune Akselsen, Tore «Totto» Knudsen og Finn Remen. Foto: Sigurd Eidsøren, VG/NTB scanpix

Ja vi e et sabla gjeng!

Det er fryktelig å være vitne til finnmarkinger som med stort engasjement forteller hele Norge hvorfor det ikke er lurt å bo nordpå.

Her skal du få et eventyr, som du kan tru på hvis du vil, om et femti prosent menneske, og like mye dyr: Finnmarkinger som beskylder hverandre for korrupsjon, river opp siste rest av anstendighet og humør etter en helt unødvendig fylkessammenslåing, og med stort engasjement og forteller hvorfor det ikke er lurt å bo nordpå. Det er fryktelig å se på.

Da Hammerfest-gruppa Unit Five dundret inn i norsk musikkhistorie med LP-en “Æ e' nordlending æ!” var året 1978. Syttitallet gikk mot slutten, et tiår som var preget av selvhøytidelige, dystre menn i politikk og kulturliv nordfra, menn som hadde klart å sette dagsorden ved å fortelle et helt land hvor jævlig, jævlig, jævlig det var å bo nordpå. Det var stort sett det eneste de maktet å sette dagsorden på, men det var livsprosjektet, og det lyktes godt. De var over alt: I avisene, på tv, i radio, de var programledere og kommunepolitikere, de satt i kultursjefstoler og på lærerværelser, de var utflytta, profesjonelle hjemlengtere sørpå, og de satt bak kassegitarer i sørgmodige lidelsesreportasjer i kulørte tidsskrifter som kom ut hvert halvår. Alltid det samme. Jeg var ikke gamle karen, men jeg husker stemningen. Det var så ille etter hvert at selveste Ole Paus skrev en bitende parodi på lidelseshistoriene nordfra, og når selv en raddis som Ole Paus reagerer, da er det ille. I tekstlinjene hans heter det blant annet, med stemmen langt nedi rusten moll: “I nord må vi sulte og fryse, og leve på tørrfisk og sei. Og steinbit og ulke og hyse! Æ ønske mæ leverpostei!”

Men fra den gang verdens nordligste by kommer plutselig fengende rytmer, spilleglede og bitende selvironi, og med et humør som viser både stolthet, vidd og visdom: Gjennom låtene “Polardego” og “Nordlending”, fra henholdsvis a-sida og b-sida på ei vinylplate som fortsatt står seg til terningkast seks, viser finnmarkingen Tore Hansen at det er tak i folk nordfra. At vi utmerket godt kjenner til mytene om oss, baksnakkingen og hånlatteren, og at vi bare driter jamnt faen i det. Vi bare flirer av hele greia. Ikke bare dét, men vi raljerer selv med mytene. Vi er polardegos, en blanding av dyr og menneske, det reine arsenal av styggedom og umoral, og vi er en sabla gjeng. Det finnmarkske humøret føk rett inn på Norsktoppen. Det syntes ikke de gamle, sinte mennene var det aller minste morsomt.

Det brøt nemlig med lidelseshistorien, overlevert ved kjøkkenbordet gjennom minst tre generasjoner: Nordpå er det ikke vits i å bo. Langt utpå nittitallet (dette fikk jeg direkte kilder på som journalist) fikk ungdom i Nordkapp og Gamvik høre det hjemme: Fisker? Det må du aldri finne på å bli, gutt. Ingen bryr seg om fiskere. Ingen bryr seg om oss. Tro ikke at du er noe. Du har aldri vært noe, vi har aldri vært noe. Nei, kom deg sørover, og bli noe.

Førti år senere: En fullstendig unødvendig fylkessammenslåing har endt med det aller verste: Et sjokkerende, humørløst ordskifte, der godtfolk fra by og bygd har brukt ord som “korrupsjon”, “idioter” og “rasering av demokratiet” om hverandre, og om helt legale, politiske prosesser. Den manglende anstendigheten: Det er de gamle, bistre mennenes tilbakekomst. De var aldri borte, de svevde over vannene og bare ventet på mørket og tungsinnet.

Det Unit Five antakelig ville ha minnet oss på, hvis de i dag hadde gått i studio, er at det er forskjell på å være polardego, og polar-ego.

 

Jakob Arvola er programleder i NRK Klassisk og forfatter. Han jobbet i 21 år som journalist i NRK Finnmark.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse