Annonse
EGEN BOLIG: Et krypinn man eier selv er et intenst ønske, men dessverre en umulighet for mange unge mennesker i en by som Tromsø. Til det er prisen for høy.

Politikerne bryr seg ikke og de voksne har dradd stigen opp etter seg

Det har vært tøft nok for ungdom å komme seg inn på boligmarkedet. Nå blir det enda verre. Når skal politikerne begynne å interessere seg for framveksten av et nytt forskjells-samfunn?

Men i Norge skulle det ikke være nødvendig med velstående foreldre og forskudd på arv for å skaffe seg egen bolig.

Det har vært tøft nok for ungdom å komme inn på boligmarkedet. Nå blir det enda verre. Med et egenkapitalkrav på 15 prosent, mer restriktive banker og en prisvekst som bare fortsetter, blir drømmen uoppnåelig for svært mange unge.

Man skal spare ganske lenge - på ei nybegynnerlønn - for å nå disse 15 prosentene. Et eksempel: en ny leilighet på 60 kvadratmeter i Tromsø koster omlag 3,5 millioner pluss minus. Kravet til egenkapital blir drøyt 500.000. Man kan fylle på sparekontoen i årevis, men prisutviklingen løper fra bolighåpet. Når man har den halve millionen, er inngangsbilletten blitt det dobbelte. I realiteten er mange unge, spesielt de som er enslige, uten noen mulighet til å etablere seg under eget tak.

Det var en tid da vi hadde boligpolitikk i dette landet. Nå er vi blitt så rike at det tilsynelatende ikke lenger er nødvendig. De aller fleste politikere har for lengst abdisert når det gjelder temaet, i høyden har man klart å stable på beina en ekstra boligskatt på bolig nummer to. Men det er bare i Oslo.

Resten er overlatt til markedet og dets påståtte “usynlige hånd”, en “regulering” som aldri har gjort annet enn å skuffe inn kapital til de som har mest fra før av. Den ryggesløse prisgaloppen i eiendomsmarkedet har ført til at fler enn de profesjonelle spekulantene ser muligheter til å tjene raske penger.

Siden investering i eiendom gir uhyre stor gevinst, forutsatt at man bor i et pressområde som for eksempel Tromsø, er det lukrativt for andre enn profesjonelle investorer også. Mange godt voksne mennesker, med liten gjeld, kjøper seg ekstra leilighet. Oftest  for å hjelpe egne unger med bolig, men også fordi dette er en form for sparing. Men slik er de med på å øke etterspørsel og prisnivå.

I Norge, med våre sosialdemokratiske røtter, skulle det ikke være nødvendig med velstående foreldre og forskudd på arv for å skaffe seg egen bolig. Mange i den eldre generasjonen fikk selv hjelp fra statlige Husbanken til å sette opp sitt første hus. Andre nøt godt av det regulerte tilbudet fra boligkooperasjonen. Dette siste hadde sine sterkt negative sider i form av lang boligkø som først forsvant da markedet ble liberalisert på åttitallet. Men prisen for avreguleringen er med årene blitt skyhøy.

For det vi nå ser er framveksten av et klassedelt samfunn, der de som har foreldre med god økonomi og få søsken å dele med, kommer seg tidlig inn markedet. De får muligheten til å samle seg kapital som igjen hoper seg opp til formue for generasjonen etter dem. Mens de som ikke er like heldige blir hengende etter. Det kan vise seg å gå i arv det også.

Det fins norske politikere som er opptatt av problemstillingen. SV ønsker å innføre en nasjonal eiendomsskatt. Det er neppe noen god ide. I Tromsø er eiendomsskatten høy, uten at det har lagt noen merkbar demper på prisutviklingen. Men det er jo mulig at ekstra skatt på bolig nummer to, slik man har innført i Oslo, kan gi effekt.

Politikerne har resignert og eldre generasjoner har dratt stigen opp etter seg. Det manglende, politiske  engasjementet for å demme opp for forskjellssamfunnet er merkverdig, også sett ut fra det voksende politiske klimaet vi ser andre steder i den vestlige verden. Forskjellssamfunnet  og “the forgotten men” brakte Trump til topps, og bidro også til Brexit.

I vårt rike land har vi både muligheter og tradisjon for å demme opp for ekstreme ulikheter. Derfor burde flere enn SV engasjere seg. En avgrunn mellom de som har - og de som aldri vil få, kan umulig være i Arbeiderpartiets interesse?

Det interessante er jo at verktøyet fins. Både Husbanken og boligkooperasjonen lever i beste velgående. For Husbanken er oppgavene nå annerledes enn de var. Men det må det gå an å gjøre noe med. For manglende muligheter til å kjøpe egen bolig er slett ikke noe som bare gjelder vanskeligstilte. Det er snakk om vanlig, norsk ungdom i inntektsgivende arbeid.

Og det partiet som bryr seg kan regne med å få stemmer fra en gruppe hvor hjemmesitterne er mange. Det klages over at ungdom ikke bruker stemmeretten sin. Det er kanskje ikke så rart?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse