Annonse
UTEN MOBIL: Fridtjof Brun Kjeldstrup, Lotte Vik og Cleo Descamps ble overrasket over hvor godt mobilfri skole har fungert på Sommerlyst. Nå vil politikerne innføre et forbud i hele Tromsø-skolen. Foto: Marte Hotvedt

Politikerne vil forby mobiltelefon i skolen, men satt selv på Facebook i møtet

Hvis du bare må ta opp telefonen, bare for å sjekke noe, svare på en e-post, scrolle litt gjennom «Insta» og plutselig forsvant en halvtime, da vet du om det: Mobilsuget.

Vi gir skjermer helt nede i spedbarnsalder, fordi vi tror det underholder dem.

Nå skal politikerne komme mobilsuget til unnsetning for barn og unge. Det er bra.

Sommerlyst ungdomsskole har siden i vår innført et mobilforbud på skolen. Elevene må levere telefonen på morgenen og får den igjen når skoledagen er over.

Initiativet kom fra lærerne. De mente ungdommene var fraværende, ble lett distraherte, og at få snakket med hverandre i friminuttene.

Nå trives både elever og lærere med forbudet.

- Folk er sosiale på en annen måte. Du hører det på støynivået, faktisk. Vi prater mer med hverandre, sier en av dem til Tromsoby.no.

Prosjektet er på prøve. Nå kan flere komme til å følge etter. Allerede har skolene anledning til å fastsette mobilfri skole gjennom skolereglementet, har Utdanningsdirektoratet slått fast, selv om enkelte jurister mener det er et brudd på grunnleggende rettigheter i en sak fra NRK.

Å ha en mobiltelefon i lomma er som å ha tilgang til konstant underholdning døgnet rundt. Fristelsene står i kø. Det er ikke tid til å kjede seg lengre. Men det er også ungdommenes måte å kommunisere på, være sosial med hverandre, holde kontakt. Derfor vil et forbud virke som et overtramp og en umyndiggjøring av ganske store barn på ungdomsskolen.

Det er så enkelt å forby ting for ungdom. Men hva er målet med forbudet? Forsvinner digital mobbing av at de ikke har den på dagen? Voldsepisodene vi har sett i Tromsø de siste årene, vil de bli borte om skolen forbyr mobilen?

Kommunestyrepolitikerne har bedt kommunedirektøren utrede mulighetene for å innføre en prøveordning med mobilfri skole i Tromsø, som et forebyggende tiltak blant barn og unge.

Jeg var på kommunestyremøtet. Flere av politikerne hadde pc-ene og nettbrettene oppe, der blant annet Facebook var lett synlig. Fulgte de med på det de andre sa? Eller var de bare klare til sine egne innlegg?

Jeg skriver ikke dette for å påpeke en dobbeltmoral, men for å illustrere et poeng: Vi er alle blitt avhengige av det «digitale dopet», som enkelte forskere kaller det fordi det trigger de samme belønningssentrene i hjernen som ved andre rusmidler. De samme forskerne har en advarsel: Barn og unges hjerne tåler «dopet» dårligere enn en voksen ferdigutviklet hjerne.

Det kan gi utslag i spillinduserte psykoser og nå popper det opp klinikker for å behandle skjermavhengighet. I NRK-serien «Uro» reiser Leo Ajkic til en klinikk for skjermavhengige tenåringer. Guttene han møter er helt vanlige gutter, som forvillet seg langt inn i Snapchat, Youtube og andre sosiale medier. De gjorde dumme ting, etter egne ord, som å klatre opp på taket av hus bare for å strømme det på Instagram. De måtte ha hjelp for å komme seg ut.

I boka «Glow Kids» av den amerikanske avhengighetseksperten Nicholas Kardaras, beskrives det hvordan spill og sosiale medier gjør nevrologisk skade og virker hypnotiserende på ungers hjerne.

Han skriver at dataspill og sosiale medier kan være like avhengighetsskapende som heroin for en person med et rusmiddelproblem. Men han mener at spill og sosiale medier er farligere, fordi vi ikke er på vakt av virkningene.

Å forby mobilen i undervisningstiden vil kanskje være symbolpolitikk fra politikerne, når skolene og lærerne uansett kan ta initiativ til dette gjennom ordensreglementet, men det er også en fin måte å starte en diskusjon om teknologiens plass i undervisningen.

Vi gir skjermer helt nede i spedbarnsalder, fordi vi tror det underholder dem. Vi gir nettbrett på skole og barnehage, fordi vi tror det er viktig for den digitale forståelsen. Flere foreldre har kanskje opplevd hvordan barna forsvinner inn i nettbrettet eller tv-en med spill og filmer. Hvordan det kan være umulig å få kontakt med tenåringen i familieselskapet.

Teknologien har fått en plass på skolen, men vet vi hvorfor? Har skolene evne til å bruke verktøyene slik at de ikke blir mer fristende, enn å gjøre vanskelige matteoppgaver på papir?

Det mest grunnleggende i Karadas bok er at barns hjerner ikke er i nærheten av å være i stand til å håndterer de nevrologiske påvirkningene gjennom spill og skjerm, som voksnes hjerner. Og når voksne har vanskelig med å legge vekk mobilen i et møte, så kan du vite at det er ekstra vanskelig for et barn.

Teknologiutviklingen har overgått våre biologiske evner, der kropp og hjerne fortsatt er tunet inn på å være i sanker- og jegersamfunn.

Vi kunne i så måte alle trengt et mobilforbud i løpet av dagen.
 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse