I havbruksnæringen benyttes det utviklingskonsesjoner, der selskap som vil teste ut ny teknologi og produksjonsmetoder får spesialtillatelser samtidig som de påskynder en utvikling næringen og nasjonen trenger. Kunne man sett for seg noe lignende i hvitfisknæringen? undrer Kathrine Tveiterås. Foto: Torgrim Rath Olsen

Politikk, akademia og en bråte fiskerikandidater

Er det rammebetingelsene eller næringens evne til å utnytte dem som bestemmer framtiden for norsk hvitfisknæring? Dette er ett av temaene på Torskefiskkonferansen i Tromsø 18. oktober.

Kunne vi la noen aktører med gode ideer teste ut nye konsepter for på den måten å bruke innsikt fra forskningen rett inn i forvaltningen?

UiT Norges arktiske universitet feirer 50 år i år, og har fra start huset fiskerifag. Ideen om fiskerikandidaten var inspirert av landbrukskandidaten. Med kunnskap om alt fra biologi og teknologi til økonomi, juss og samfunnsfag, skulle fiskerikandidaten bli en guide for fiskerne og fiskerinæringen i informasjonssamfunnets jungel. Næringen fiskerikandidaten skulle jobbe for har imidlertid gjennomgått store endringer, fra åpen allmenning til lukkede privilegier, fra subsidiesluk til høy lønnsomhet – ikke minst i fiskeflåten. I denne utviklingen har fiskerikandidatene endt opp i mange ulike roller: noen kjemper for å bevare tradisjoner og verdier som går tapt, noen er strateger bak utviklingen i kvotesystemet og strukturpolitikken, andre er som forskere, forvaltere, redere, bedriftsledere eller gründere. Fiskerikandidaten er som poteten har det blitt sagt, de kan brukes til alt. Hva har dette å si for framtiden til norsk hvitfisknæring?

Fiskerikandidater har utnyttet sin tverrfaglige kompetanse til å skape verdier. Selv om utviklingen i torskenæringen beskrives med ulike fortegn, er det utvilsomt slik at kunnskap har gitt makt til å utnytte mulighetene. Slik vil det fortsatt være. Torskenæringen utvikles innenfor de rammene og systemene som gjelder, og den forsøker å flytte grensene der mulighetene ligger. Med ressursbegrensing har veien til lønnsomhet i flåten gått via kostnadsreduksjon og kapasitetsnedbygging. Ettersom volum gjerne har gitt bedre uttelling på bunnlinja enn kvalitet, har fokus vært på effektivt fiske og politisk påvirkning for strukturering og økte kvotetak. Dette skaper utfordringer for landindustrien som trenger stabil tilførsel av råstoff med god kvalitet for å møte sine markeders behov. Industrien kan ikke selv kan eie fartøy for på den måten å påvirke landingsmønster, men noen fiskere har gått i land og etablert egne bruk og eksportselskap. Flere aktører utvider også i bredden, blant annet med kombinasjon av hvit- og rødfiskproduksjon, for å sikre helårig drift og lønnsomhet.

Diskusjoner om rammebetingelser har alltid vært sentrale og ofte høylytte i fiskerinæringa. Det er ikke så rart i en næring hvor nærings- og samfunnsutvikling er så tett sammenvevet. Der enkeltbeslutninger potensielt har store og uoversiktlige konsekvenser, blir terskelen for å gjennomføre endringer høy. Det kan være klokt, men det kan også trenere nødvendig utvikling. Stor oppmerksomhet rundt rammebetingelser kan også bidra til at den forskningsbaserte kunnskapen kommer i skyggen av politikken – både for politikerne og for næringsaktørene selv. Hva om vi hadde snudd på dette?

I havbruksnæringen benyttes det utviklingskonsesjoner, der selskap som vil teste ut ny teknologi og produksjonsmetoder får spesialtillatelser samtidig som de påskynder en utvikling næringen og nasjonen trenger. Kunne man sett for seg noe lignende i hvitfisknæringen? Hvilke muligheter ville det kunne gi, eksempelvis for å få ny kunnskap om hva som skal til for å øke verdien av torskefisk fra Norge?

Vi står overfor store endringer relatert til blant annet klima og teknologi. Høyere havtemperaturer gjør at arter vi kjenner trekker nordover samtidig som nye arter trekker inn i våre farvann, noe som vil kunne påvirke hvor og hvordan vi kan høste. Kunnskap om kunstig intelligens og automatisering gir helt andre muligheter for hvordan vi kan høste mer selektivt og skånsomt, produsere og levere fisk av høy kvalitet til et marked som i økende grad vil ha produkter som ankommer markedet uten for store miljøavtrykk. Alle slike faktorer krever at torskefisknæringen er i stadig utvikling. Samtidig er hele verdikjeden belagt med faste og detaljerte reguleringer som ikke nødvendigvis legger til rette for å prøve ut nye metoder. Kunne vi la noen aktører med gode ideer teste ut nye konsepter for på den måten å bruke innsikt fra forskningen rett inn i forvaltningen?

UiT utdanner stadig fiskerikandidater som er klare til å bidra. De siste årene har søkertallene skutt i været, noe som vitner om at unge mennesker ser potensialet i hele sjømatnæringen. Spørsmålet er ikke om økt tilfang av arbeidskraft som forstår dynamikken i fiskeri og havbruk vil påvirke utviklingen i næringen videre, men i hvilken grad vi tilrettelegger for at de kunnskapsbaserte og innovative løsningene kan vinne fram.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse