Annonse
DEMOKRATI: I Norge driver mange med lokalpolitikk, ut fra idealisme og et ønske om å delta i folkestyret. Her fra et møte i Tranøy kommunestyre på Senja i 2016. Foto: Skjalg Fjellheim/Nordlys

Politikken har en pris

De har for høye godtgjøringer.

De gjør ingenting, og når de gjør noe gjør de det feil.

De eter og drikker på alle møter.

De har møter hele tiden.

De møter for lite.

De behandler saker for sent.

De er utilgjengelige men tilgjengelige for media.

De reiser for mye.

De lover og lyver.

De er korrupte.

De styrer både bukken og havresekken.

De har lukkede møter.

De har møter med feil folk.

De møter ikke folk.

De blander seg inn i prosesser de ikke skal ta del i.

De er inhabile.

De bor på de dyreste hotellene. De jukser med reiseregninger.

De svindler til seg penger.

 

Jeg har i mange år vært aktiv i politikken i nord. Både lokalt og regionalt men også sentralt i partiet Frp, gjennom utallige utvalg både i fylkeslag og sentralt i moderparti. Som toppolitiker med mange tunge verv og posisjoner har det medført både reising, overnattinger, helgemøter og kveldsmøter. Mye er opplevd og lært men mye er også forsaket og nedprioritert til fordel for mine folkevalgte verv.

La det være sagt at når politikere trikser med reiseregninger og faktisk svindler til seg penger på skattebetalernes regning, mener jeg det skal straffes på lik linje med all annen svindel. De bør også miste sitt folkevalgte verv og ekskluderes fra partiet. De har misbrukt folkets tillit og sin posisjon som folkevalgt, og vist seg som lite skikket til sitt verv.

At de likevel får fortsette er for mange, også meg, uforståelig. I en bedrift hadde man fått sparken. Det bør ikke være forskjell på Kong Salomon og Jørgen hattemaker og stortinget og partier bør sørge for at regler endres.

Men, og det skal vi huske på, det er fåtallet, og fåtallet ødelegger ofte for flertallet.

Politikkens vesen og uvesen har i lang tid nå vært preget av MeToo, reiseregninger og biografier der det kan synes som om det viktigste med å gi ut bok er å henge ut en annen politiker for å øke salgstallene på boken. Realitetene bak politikkens sceneteppe kommer sjeldent frem. Kanskje av frykt for at man da ikke vil klare å rekruttere.

Det starter i lokallaget som «hobbypolitiker». Kveldsmøter, sakspapirer, mailer og innkallinger til årsmøter, seminarer og partikonferanser. Så stiller man seg til disposisjon på ei liste til kommunevalg. Flere kveldsmøter, gruppemøter på kveldstid og dagtid, konferanser, opplæring i partiet……ingen betaling, ingen godtgjøring da alt er frivillig. Kommer du inn i kommunestyret, formannskap og utvalg får du møtegodtgjøring for selve møtene og tapt arbeidsfortjeneste. Innebakt i dette ligger et beløp som skal dekke ca. antall  timer du leser saksdokumenter uavhengig av antall timer du faktisk bruker. Du må samtidig møte på alle partimøter uten godtgjøring, for å holde tritt med partiet som skal nominere deg til neste valg om du ønsker å fortsette i politikken. Om du skulle stille deg til disposisjon og bli valgt inn i fylkestinget må du belage deg på reising og overnatting. Fylkestingssamlinger i nord varer cirka en uke, fire ganger i året.

Har du som mål å komme med på en stortingsliste og entre talestolen i det Norske stortinget på vegne av folket, ja da må du pakke kofferten og bli helgependler. Men du må delta på partimøter og samlinger i helger.

Det koster å bli politiker enten det er lokalt, regionalt eller nasjonalt. Det koster tid, tid som man må prioritere om man vil henge med videre i neste nominasjonsrunde, og bli valgt av folket på en liste. Noen må tross alt gjøre det. Og om vi vil at de folkevalgte organer skal representere en sammensetning av folket både i alder og kjønn må vi også forstå at de må ha betalt for det.

Prisen noen av våre folkevalgte betaler, er høyere enn man tror. Offentlighetens lys er ikke alltid hyggelig hverken i bygd eller by. Familie og barn, venner og slekt må alle forholde seg til bygdesnakk og kritikk og i verste fall forsideoppslag og bøker. Praten rundt kaffekoppen når fort barne-ører, og deretter skolegården. Som politiker velger du selv, men dine nærmeste må ofte forholde seg til ditt valg, både på butikken og i skolegården.

De aller færreste er heltidspolitikere med årslønn. I de aller fleste kommunene er det som regel kun ordfører som er heltidspolitiker med årslønn. Utallige skirenn, bursdager, skoleavslutninger, treninger, turnoppvisninger, legebesøk, venneturer, osv må vike for møter og politisk aktivitet. Om du har som mål å bli gjenvalgt eller har ambisjon om stortingsplass, bli toppolitiker lokalt eller regionalt fordi du er engasjert og tror på noe så må man stå på og møte på det aller meste.

Det er stemmene ved nominasjon i eget parti som teller, og du blir ikke alltid målt på innsats og lojalitet. I alle partier så spiller fra tid til annen en annen faktor inn. Det kan vi se i media ett år før hvert valg. Ett skittent spill for å utmanøvrere konkurrenter om posisjoner i eget parti. Det er spillet bak sceneteppet i det politiske teater, der ingen regler gjelder og ingen vet hvem som får hovedrollen før teppet går opp. Prosessene kan være stygge og ødelegge alt engasjement og politisk motivasjon.

Det er med andre ord ingen søndagsskole å involvere seg i politikken. Heller ingen manesje for pusekatter eller latsabber. I tillegg med dagens medieverden og digitale verden skal man være ganske tykkhudet for å stå i en storm både i bygda, over kaffekoppen, på facebook eller i avisa. Ingen politikere er beskyttet av arbeidsmiljøloven. Kan vi forvente at de skal tåle alt, tåle trykket fordi de stiller seg til disposisjon for folket og for partiet vel vitende om at de utsetter barna, venner og familie for noe de ikke er involvert i eller har skyld i. Hadde du gjort det?

Vi kan mer enn gjerne ha forakt for de som svindler og utnytter sitt verv men jeg mener vi bør ha stor respekt for de som stiller seg til disposisjon for folket, bruker sin tid, sitt liv til arbeid i politikken og skjøtter sitt verv. De fleste gjør faktisk det. Det er klokt  av kommunestyrer og fylkesting å vise måtehold når godtgjøringsreglement skal vedtas, men det må også være reellt.  Media, politikere selv og folket må tenke over hva vi forventer av politikere. Hva vil vi ende opp med om forakten øker? Hvem vil vi ha som politikere? Hvem tør? Hvem vil bli politiker? Vil du?

Line Miriam Haugan er Frp-politiker, hun er tidligere statssekretær i Helsedepartementet, og angeårig styremedlem i Helse Nord. Nå er hun rådgiver og konsulent. Haugan bor på Senja.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse