Annonse
Deler av Andøy-samfunnet forlot hjemmene sine for at Forsvaret skulle få rom til å bygge flystasjonen på Andøya. Vi alle skylder dem noe mer enn et hastig vedtak om å fjerne hele flystasjonen hvor Forsvarets behov og lokalsamfunnets kunne ha vært forent, skriver Eirik Skarland. Foto: Forsvaret

Det handler om politisk moral

Andøya flystasjon er et godt eksempel hvor våre folkevalgte har blitt tilsynelatende immune mot statlige milliard-overskridelser, hvor sentraliseringstanken gjennomsyrer premissene som er gitt for nedleggelsen.

De seneste dagene har vi lest om befolkningsutviklingen på Andøya.

Da regjeringa og Arbeiderpartiet vedtok nedleggelse av Andøya flystasjon i 2016, baserte de seg på at Andøy ville få en nedgang i folketallet på 278 innbyggere fram mot 2028 som følge av nedleggelsen. Bare tre år senere har kommunen passert det tallet, det vil si 8 år før prognosen, ifølge ordføreren. Dette alt før basen er nedlagt.

Andøya er et lite samfunn langt ute i havet, uten noen sterke krefter som taler deres sak i maktens korridorer. I tillegg er ikke folket der ute skrudd sammen slik at de skriker opp og setter egne interesser foran naboens. De er tvert om nøkterne, og har en tro på at beslutningene til syvende og sist er basert på godt vett. Kjennetegnet for mennesker som bor på slike steder er nettopp solidaritet – ikke bare til egen bygd, men i hele regionen og landet.

Andøya flystasjon er et godt eksempel hvor våre folkevalgte har blitt tilsynelatende immune mot statlige milliard-overskridelser, hvor sentraliseringstanken gjennomsyrer premissene som er gitt for nedleggelsen.

Hva gjør Forsvaret? De gjør som alltid i Staten – de engasjerer et privat konsulentfirma, og utarbeider vurderinger som ofte er tilpasset oppdragsgivers ønsker. Også her. Noen vil kalle det manipulasjon av tall og effekter. Vi ser det så altfor ofte. Politireform, sykehusreform, kommunereform osv. Tallene i det nå famøse beslutningsdokumentet i Andøya-saken, utarbeidet av PwC, skal jeg la ligge – da de fleste kjenner både tall og premisser.

Det som er en av effektene her, er at mange gir opp å bo på Andøya da livsgrunnlaget blir borte. Som en som jobbet ved flystasjonen da vedtaket ble fattet uttalte til NRK torsdag: Det nytter ikke å vente til basen er nedlagt, man må hoppe på første jobbmulighet et annet sted og få solgt huset før markedet kollapser enda mer.

Og når omstillingstiltak som var en del av flertallets beslutning 16. november 2016 også uteblir, og svært lite av Forsvarets eiendommer frigis til sivil bruk, blir det kanskje ikke så mye tilbake.

For meg handler dette også om politisk moral. Det konstrueres premisser som er feilaktige, og man er heller ikke villig til å innrømme det i ettertid når fakta kommer på bordet. Hvis noe er ubehagelig, er det sjeldent at statsministeren stiller opp. Da er det enklere å sende forsvarsministeren, som er ansvarlig for all feilinformasjon som har kommet ut, ut i krigen. Politikermakten gjør seg stadig mer utilgjengelig for kritiske spørsmål ved å omgi seg med medierådgivere, som bygger et filter mellom den politiske makten og dem som velger dem.

Så hvorfor etterlyser jeg den politiske moralen i et slikt vedtak som nedleggelsen av Andøya flystasjon? Vi forventer da at flertallet som avgjør også føler et ansvar som ligger i et vedtak. Ansvar i moralsk betydning handler egentlig om plikt: Om en plikt til å handle, til å «svare på» utfordringen som ligger i en aktuell situasjon. Å ta ansvar vil si å velge å bidra, velge å handle istedenfor å se en annen vei. Det er vel det siste stortingsflertallet har gjort i denne saken.

Så har vi to partier som før Granavollen-erklæringen var sterkt imot å legge ned basen på Andenes. Men utsikten til å få regjerings-taburetter trumfet partienes standpunkt og holdninger ved at de enkelt strøk flybasen på Andøya av kartet. Så enkelt kunne det gjøres. For meg handler dette om politisk umoral, vel vitende om at man må inngå kompromisser når man skal samarbeide i en regjering. Ved å kompromisse bort basen på Andøya trår man over en grense for anstendighet.

Så litt om solidariteten. Distriktsdebatten er nå med rette blitt polarisert. Flere og flere av oss ønsker at samfunn som på Andøya skal ha en bærekraftig utvikling for derigjennom å kunne videreutvikle sine lokalsamfunn og utnytte ressursene på en bærekraftig måte.

Pådriverne for en lang rekke strukturelle reformer og andre politiske grep, alt med sentralisering som fellesnevner, kan umulig se en slik verdi. Enten det gjelder fiskebåter eller gårdsbruk, fylker eller kommuner, må det være stort om det skal være bra. Noen parti har som slagord «Ta hele landet i bruk», spør den andre hvorfor i all verden vi skal gjøre det? En representant fra Høyre mente tvert om at det er på høy tid å avlive distriktspolitikken, og reagerte på at «folk på de ytterste utposter forlanger samme priser på strøm, samferdsel, bensin og matvarer som i tettbygde strøk til tross for at kostnadene til framføring og distribusjon er mye høyere». Med andre ord: Folket på Andøya skal ikke ha de samme godene som vi andre har i byer lengre sør. Det er slik vi ser på nedleggelsen av Andøya flystasjon. Også våre beslutningstakere sentralt mangler empati og solidaritet. Ingen bryr seg om 5.000 innbyggere der ute. Vi skal jo spare 20 millioner årlig i drift gjennom sentralisering! Historikken har ingen verdi, da de ikke skjønner hva befolkninger der ute har ofret for å gi plass til Forsvaret.

Så når det i beslutningen heter at «Flertallet forventer på denne bakgrunn at regjeringen i perioden frem til 2020 legger til rette for en målrettet omstilling med sikte på i størst mulig grad å minimere de negative effektene for Andøy-samfunnet av nedleggelsen av Andøya flystasjon» så er det gjort kun for å pynte bruden. Ikke en kjeft av de samme politikerne som sto bak flertallet bryr seg i ettertid døyten om Andøy-samfunnet.

Moralen etterlyses når premissene for vedtak er tuklet med som i dette tilfellet. Deler av Andøy-samfunnet forlot hjemmene sine for at Forsvaret skulle få rom til å bygge flystasjonen på Andøya. Vi alle skylder dem noe mer enn et hastig vedtak om å fjerne hele flystasjonen hvor Forsvarets behov og lokalsamfunnets kunne ha vært forent. Det er nettopp her vi i vår del av landet som har spredt bosetting vi reagerer – ikke bare over en pengesløsing av våre felles verdier, men at man gjennom en utrolig hastig behandling setter strek over dette samfunnet ute på Andøya hvor faktisk lokalpolitiske hensyn kunne gått hånd i hånd med Forsvarets.

Her kunne man grepet muligheten, men nei… Våre politikere vil heller bygge en ny militær base nært knyttet opp mot to byer. De sa ikke engang vent – vi trenger mer fakta. De er helt immune mot alle mangler og ny fakta som har kommet frem de seneste årene.

Da vil jeg spørre: Ønsker vi små øysamfunn som ute på Andøya, ønsker vi bosetting innerst i fjordene våre her på Sunnmøre? Det er jo dyrt med rassikring, ønsker vi i det hele tatt at mennesker skal bo i områder hvor infrastruktur koster?

Avstanden mellom sentrum og perifere synes å ha blitt vel stor. Jo, vedtaket om Andøya handler i alle høyeste grad om moral eller mangel av sådan.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse