Annonse

Politisk råning om sjømaten

Regjeringens sjømatmelding er et steg i riktig retning for å øke verdiskapning gjennom bearbeiding av sjømat i Norge, skriver konsernsjef Thomas Farstad i Norway Seaoods.

Sjømatnasjonen Norge trenger politiske visjoner og vilje til handling. Sjømat er en del av løsningen for den fremtidige velferden i landet.

Sjømat er Norges nest viktigste eksportindustri. Sjømatnæringen er strengt regulert. Før jul la Regjeringen frem Sjømatindustrimeldingen. Den er et steg i riktig retning for å legge forholdene bedre til rette for økt verdiskapning gjennom bearbeiding av sjømat i Norge.  Meldingen skal snart behandles i Stortinget, og det arbeides hardt fra mange for å få gjennomslag for sine interesser.

Politisk råning kan observeres blant noen av dem som har interesser for, eller skal legge rammene for, næringen fremover. Råning defineres i Wikipedia som «å kjøre, helt eller delvis samlet mellom to eller flere samlingssteder, kjøre gjentatte ganger gjennom et område, eller kjøring rundt på samlingsstedet».

Mye av debatten knyttet til Sjømatindustrimeldingen handler om hvordan leveringsplikten skal håndteres. Leveringsplikten består av flere ulike plikter som i korthet går ut på at staten har fastsatt hvor mye av fisken som skal tilbys og hvor den skal tilbys (tilbudsplikt). Hvilke produkter som kan produseres om fisken kjøpes av landindustrien (bearbeidingsplikt) og hvor aktiviteten skal foregå (aktivitetsplikt). Leveringsplikt er knyttet til en andel av kvotene for fiske etter torsk og hyse med trål. Denne andelen utgjør noe over 10 prosent av det totale volumet som hvert år blir fisket av hele den norske fiskeflåten. Det har vist seg at en del av fisken som er omfattet av leveringsplikt ikke blir kjøpt og bearbeidet der det er lagt til rette for det. Regjeringen foreslår å regionalisere leveringsplikten, oppheve bearbeidingsplikten og sette ned en kommisjon for å se på hvordan aktivitetsplikten kan avvikles. Det er ulike synspunkter på dette pliktsystemet, og det tas til orde for en kommisjon som skal se på hele opplegget – fra opprinnelsen i etterkrigstiden og frem til i dag.

Flere politiske prosesser de siste årene har vist at det i all hovedsak er to synspunkter knyttet til leveringsplikten: Det ene er et krav om at arbeidsplasser fortsatt skal sikres gjennom statlig regulering. Dette fremmes i hovedsak av lokale og regionale interesser. Det andre synspunktet er at mangelen på konkurransekraft er den underliggende utfordringen, og at pliktene til en viss grad er årsaken til dette. Dette synspunktet blir fremmet av mange eksperter, næringsorganisasjoner og næringsaktører.

Å opprette en ny kommisjon for å gå gjennom hele ordningen med leveringsplikt er meningsløst. Som bakteppe til den nye Sjømatindustrimeldingen var det en stortingsmelding i 2013, det har vært en offentlig utredning og det har vært flere omfattende høringsrunder bare de tre siste årene. Det har vært flere representantforslag i Stortinget. Det har vært utallige møter – små og store, lukkede og åpne. Det bør foreligge nok kunnskap til å konkludere saken. Seminaret er over. Nå handler det om å ta stilling og prioritere.

Forslaget om nok en kommisjon viser mangel på kunnskap, mangel på innsikt og mangel på vilje til å ta beslutninger.  Sjømatnasjonen Norge trenger politiske visjoner og vilje til handling. Sjømat er en del av løsningen for den fremtidige velferden i landet. Da må det tas beslutninger – enten skal det være slik eller så skal det være sånn. Beslutninger har konsekvenser.  Unnfallenhet har også konsekvenser. En ny kommisjon gjør visa lengre, ikke bedre. En ny kommisjon vil være politisk råning – som å kjøre fra bensinstasjonen til rundkjøringen og tilbake – for å se og bli sett – uten at det skjer noe nytt.

Forslagene fra det offentlige utvalget som foreslo tiltak for å bedre rammevilkårene for sjømatindustrien er moderert, men hovedlinjene i Sjømatindustrimeldingen går i riktig retning.  En avvikling av aktivitetsplikten vil heller ikke føre til industridød. Det finnes andre forskrifter som forebygger dette. Konsesjonsforskriften pålegger selskapene å drifte et industrianlegg for hver sjuende trålkvote, med mindre eieren av trålerne selv er fisker (da kan fiskeren ha 12 trålkonsesjoner uten å drive industri på land). Denne er ikke foreslått endret. Nå må politikerne bestemme seg for hva de vil. Ikke kjøre rundt og rundt.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse