Populistisk svada om bompenger

«Det er et udiskutabelt faktum at bompenger er en svært usosial avgift som rammer de med svakest betalingsevne hardest.» skrev Oddvar Nygård i kronikk og han flyttet dermed debatten enda et steg i feil retning.

Beslutninger om vei og annen infrastruktur har store konsekvenser fordi samfunnet er avhengig av fungerende kommunikasjoner. Dersom Tromsø skal bli en god by å leve i, må vi overveie beslutningene nøye, og ta kunnskapsbaserte valg. Oddvar Nygård presenterte i sitt innlegg i Nordlys en ganske vanlig påstand i bompengedebatten som nå raser over landet: «bompenger er en svært usosial avgift som rammer de med svakest betalingsevne hardest». Men er Nygårds påstand sann, eller er den en myte?

Rammes virkelig de med svakest betalingsevne hardest av bompenger?

Det enkle svaret er «nei». Tall fra den nasjonale Reisevaneundersøkelsen (RVU) 2013/2014 laget av Transportøkonomisk institutt viser at de med svakest økonomi nesten aldri kjører bil. De har knapt nok førerkort. Den typiske bilist er ifølge undersøkelsen en heltidsarbeidende mann i aldersgruppen 35 til 50 år med solid husholdningsinntekt, mens en typisk bruker av kollektivtrafikk er en deltidsarbeidende kvinne med lav inntekt.

I den grad bompenger rammer noen er det dermed middelaldrende menn med god råd. Lavinntektsgruppene, deltidsarbeidende kvinner, barn og ungdom rammes i liten grad av bompenger fordi de kjører kollektivt, sykler eller går. Oddvar Nygårds påstand om at de med svakest betalingsevne rammes hardest av bompenger er derfor helt meningsløs.

Er bompenger usosiale?

I Tromsø skal bompenger innføres som en del av Tenk Tromsø, som er et digert, mange-årig prosjekt som søker å legge bedre til rette for de som sykler, går eller bruker buss, samtidig som veiene i byen skal få seg en etterlengtet oppgradering til glede for næringslivet og alle som kjører bil.

Siden det er høyinntektsgruppene som kjører bil mens lavinntektsgruppene sykler, går eller reiser kollektivt, kan Tenk Tromsø vanskelig sees på som noe annet enn et prosjekt som innebærer en kraftig omfordeling av muligheter fra de som har mye til de som har lite. Tromsø skal bli en by der bilen ikke lenger skal gis høyeste prioritering. Derfor skal det de nærmeste tiårene brukes milliarder på kollektivfelt, sykkelveier og forbedring av gangveiene. Det er en satsing som favoriserer de med dårligst råd sterkt fordi de er storforbrukere av nettopp sykkel og kollektivtransport.

I tillegg kommer den miljømessige siden av dette i form av mindre luftforurensing som særlig er positivt for den oppvoksende generasjonen.

Hva med unntakene?

Selv om bilbrukere i snitt har bedre råd enn de som kjører buss, sykler eller går, betyr selvsagt ikke det at alle bilbrukere er millionærer eller at alle som sykler er ungdom under 18 år. Vi må ta inn over oss at det finnes familier i Tromsø som når bompengene kommer vil få spesielle utfordringer på toppen av de utfordringene de allerede har. Det kan for eksempel dreie seg om rullestolbrukere eller kronisk syke som er avhengige av bilen, eller det kan dreie seg om aleneforeldre bosatt i distriktet der det ikke eksisterer et busstilbud i dag. Av hensyn til disse gruppene er det avgjørende at vi får på plass gode ordninger som gjør bompengene mulig å bære for alle.

En mulig modell kan være å redusere satsen for foreldrebetaling i barnehagene for lavinntektsgruppene, som vil være et treffsikkert virkemiddel for utjevning av forskjellene samtidig som den ekstra støtten kan kompensere noe for økte bompengeutgifter. En annen modell kan være å gi unntak fra bompengene til spesielle grupper, på samme måte som funksjonshemmede med HC-kort allerede er unntatt betaling i bomringer. Denne delen av debatten bør det brukes mye mer tid på framover, for å gjøre innføringen av bomringen i Tromsø så sosialt innrettet som mulig.

En typisk innvending fra bompengemotstandere er at infrastruktur heller bør betales som et spleiselag over skatteseddelen. Det er et greit standpunkt, men også en klassisk feilslutning. Bomringer i byene handler nemlig ikke bare om å få inn kroner og øre, men også om å inspirere til atferdsendring. Uten at flere middelaldrende menn bytter ut bilen med sykkelen eller bussen har man ikke den ringeste mulighet til å nå nullvekst-målet regjeringen har satt for å støtte Tromsø med milliarder til utbygging av kollektivfelt, sykkelveier og trygge skoleveier for barna våre.

Erfaringene fra andre byer og forskningen på området viser at bompenger kan ha en klar trafikkdempende effekt dersom de benyttes sammen med andre tiltak som forbedring av kollektivtilbudet, færre parkeringsplasser og bedre sykkel- og gangveier. Bompengene er derfor en forutsetning for helheten i Tenk Tromsø som prosjekt, og er derfor overhodet ikke bare en litt upraktisk finansieringsmetode.

Det er vanskelig å se for seg noe mer usosialt enn at den store satsingen på kollektiv, sykkel og gange stopper opp som en følge av at Tromsø sier nei til en byvekstavtale med staten. Derfor er det viktig at vi fører en debatt som er basert på kunnskap, og ikke på populistisk svada som den Oddvar Nygård presenterte i Nordlys.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse