Det burde være selvsagt at budsjetthensyn ikke er relevant når det gjelder å få tilgang på helsehjelp man har stort behov for. Menneskers liv og helse skal ikke gjøres til middel for andre formål, skriver Astrid Musland. Foto: Scanpix

«Prioriteringskriteriene» strider med menneskerettighetene

Jan Norum, tidligere medisinsk fagdirektør, Helse Nord RHF, nevner i et innlegg i Nordlys (25.9) de såkalte prioriteringskriteriene flere ganger. «Det må prioriteres i henhold til nasjonale føringer hvor nytte, alvorlighet og ressurser er sentrale element», skriver han, og forteller om et saksforslag til UNN-styret «hvor det anbefales at prioriteringskriteriene skal legges til grunn for beslutningene fra administrativt nivå til klinisk nivå.»

Dette er skremmende og må på det sterkeste advares mot. Selv mener jeg at de såkalte prioriteringskriteriene (eller «krenkelseskriteriene» som jeg kaller dem) er i strid med menneskerettighetene, slik det også framgår av en privat høringsuttalelse jeg sendte til Helse- og omsorgsdepartementet (HOD). Departementet hadde nylig til høring et dokument der de framviser en sterk vilje til å drive gjennom krenkelseskriteriene ved hjelp av en rekke virkemidler, inkludert lovregler, forskrifter, «tiltak knyttet til verktøy for beslutningsstøtte på kinisk nivå», veiledere og retningslinjer for metodevurdering, ledelse og budsjettdisposisjoner. I min høringsuttalelse skrev jeg blant annet:

Det burde være selvsagt at syke mennesker skal ha tilgang på den behandling som best kan hjelpe dem. Det burde være selvsagt at adm. direktører eller andre, og for pasient-legerelasjonen fremmede, ikke skal kunne beslutte hvilken behandling pasientene skal få tilgang på. Det burde være selvsagt at budsjetthensyn ikke er relevant når det gjelder å få tilgang på helsehjelp man har stort behov for. Menneskers liv og helse skal ikke gjøres til middel for andre formål.

Jeg tror at dette ER selvsagte sannheter for alle som regner seg som medlemmer i et sivilisert samfunn, der anerkjennelsen av alle menneskers likeverd ligger i bunn; der anerkjennelsen av alle menneskers menneskerettigheter, inkludert deres rett til liv og helsehjelp, ligger i bunn.

Jeg trodde faktisk at Stortingets representanter kom til å avvise Prioriteringsmeldingens «prioriteringskriterier» fra regjeringen/HOD, basert på Norheimutvalget og Magnussen-gruppens rapporter, men de ga visst sin tilslutning. Men forstod de hva de gjorde? Jeg nekter å tro det. Heldigvis har de nye muligheter til å avvise prioriteringskriteriene og tenkemåten som uttrykkes i prioriteringsmeldingen, for det er en tenkemåte som jeg vil hevde strider med grunnleggende normative sannheter i et sivilisert samfunn.

Prioriteringsprinsippene er bl.a. er basert på den helseøkonomiske QALY [«quality adjusted life years»]-logikken og strider med anerkjennelsen av alle menneskers likeverd. QALY-logikken legger til rette for alvorlig helsemessig diskriminering. QALY-logikken er slik utformet at helsehjelp til dem som i utgangspunktet er friske og som forventes å bli friske igjen etter behandlingen, typisk beregnes å være av høy nytte og lav kostnad; mens helsehjelp til dem som i utgangspunktet har en redusert helse, eller til dem som vurderes å ha en dårlig prognose, typisk beregnes å være av liten nytte og høy kostnad. De sykeste og mest vanskeligstilte; de som ihvertfall burde være helt sikre på at de vil få den helsehjelpen de trenger; kommer i stedet i fare for å ikke få tilgang på den, hvis en slik tankegang skulle få innflytelse. Det må den selvsagt ikke få!

Vi må alle forstå at det ER alvorlige krenkelser når alvorlig syke ikke gis tilgang på den behandling som best kan hjelpe. De utsettes slik for ekstra lidelse, og noen også for død; konsekvenser som kunne vært unngått. Jeg mener at beslutninger og handlinger som legger til rette for og fører til slike konsekvenser burde vært belagt med straff. I stedet har HOD og tilhørende miljø visstnok fått Stortingsmedlemmene med på «prioriteringskriteriene». Slik mener de trolig at de har fått en demokratisk fullmakt til å fortsette sitt arbeid med å få den farlige prioriteringslogikken til å bli realisert som virkelighet.

Hvis det virkelig er slik at Stortingets representanter stille seg bak «prioriteringskriteriene», mener jeg at de har passert en grense for hva de lovlig kan beslutte. Menneskerettighetene setter en slik grense for dem. Den norske stat og dens institusjoner er forpliktet til å respektere, beskytte og oppfylle innbyggernes menneskerettigheter. Anerkjenner de ikke det, har de ikke legitimitet.

Den vilje som kommer til uttrykk gjennom Prioriteringsmeldingen og «priorieringskriteriene» har ikke krav på lydighet, men krever det motsatte. De må forvente ulydighet, motstand fra mange hold – ikke minst fra legeprofesjonen og sykepleierprofesjonen som har pasientene som sin fremste forpliktelse. Men også fra alle oss andre.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse