Det er et faktum at de store kjedene delvis eies av investeringsselskaper, hvis intensjon er profitt. Det er selvsagt lov. Men det blir naivt å tro annet enn at drift og krav til inntjening legges opp deretter, skriver veterinær Yngvar Fossland. Foto: Colourbox

Priser hos veterinærer i Troms

I ytterste konsekvens kan det bli et klasseskille mellom de som har råd til å bruke dyrlege, og de som ikke har det.

I Nordlys mandag 19.03. kunne man se en sammenlikning av utvalgte priser fra et knippe dyreklinikker i Troms. Mange klinikker manglet. Knyttet til oversikten var en reportasje fra Anicura Finnsnes, hvor prisforskjeller var temaet. Som innehaver av klinikken som «vant», det vil si i stor grad var billigst blant de utvalgte, ønsker jeg å komme med noen kommentarer/betraktninger. Og imøtegå noen av utsagnene i artikkelen.

Tilgang på, og etterspørsel etter veterinære tjenester til våre kjæledyr, har hatt en voldsom utvikling de siste 10-15 årene. Stor satsing innen fagområdet har gitt bedre kompetanse og bedre utsyr – og derav bedre tilbud til dyreeierne. At det kommer med en kostnad, burde ikke overraske noen.  Men det er tre elementer jeg likevel ønsker å trekke frem når man diskuterer priser.

Geografi og små vs. store klinikker

Som bedriftseier ønsker selvsagt også jeg, som alle andre, å tjene penger på min virksomhet. Jeg har ikke et ønske om å konkurrere på pris, og velger å tro at de fleste fornøyde kunder kommer tilbake av andre årsaker. Bransjen som helhet tjener ikke på priskrig, og heller ikke kundene, da det vil gå ut over de tjenestene som tilbys. Så har vi ved MålselVET tydeligvis noe å gå på med hensyn til prisnivået. Greit nok, det tas til etterretning.

Men så er det også et faktum at de mindre klinikkene på mindre steder, har et generelt lavere prisnivå enn større klinikker på større steder. Det er naturlig at det koster mer å leie/eie lokaler sentralt, samt at det er dyrere å drifte større enheter med mer utstyr og mange ansatte. Skulle bare mangle. Men å insinuere at (eksemplet gitt i artikkelen) en katt som kastreres på et «billig» sted, kanskje får dårligere smertebehandling enn på et «dyrere» sted, blir ganske så spekulativt. 

«Kvalitet koster», heter det videre.  Hva ligger så i begrepet kvalitet, mer enn bare faglig kompetanse og godt utstyr? God kundebehandling? Tilgjengelighet? Gode arbeidsforhold/vilkår for ansatte? Kollegialitet/troverdighet? Alle disse punktene og sikkert flere, hører hjemme der. Alt dette kan være godt ivaretatt også på små klinikker. Det påhviler selvsagt alle et ansvar om å informere eiere om hvilke undersøkelses- og behandlingsalternativer en kan tilby, og å være flinke til å henvise når egen kompetanse eller eget utstyr ikke strekker til.

Men når det gjelder tjenestene det er gitt priseksempler på i artikkelen, kreves det ikke nødvendigvis veldig avansert utstyr eller ekstra stor kompetanse. Disse er klinikkenes «melk og brød», det er noen av de vanligste tjenestene kunder etterspør. Når det så kreves mer; tilgang på dyrt diagnostisk utsyr, muligheter for innleggelse og overvåking, kanskje mer komplisert kirurgi; ja da begynner kostnadene naturlig nok å bli betydelige. Det må kundene også betale for via et generelt høyere prisnivå på de mer «dagligdagse» tjenestene hos de større klinikkene.

Kjeder i bransjen

I dag finnes det to store kjeder som har kjøpt opp et betydelig antall dyreklinikker i Nord-Europa, Norge inkludert. Mange dyreeiere har nok fått med seg det. Disse satser stort på kompetanseutvikling og avanserte behandlingstilbud. At bransjen kvalitetssikres både faglig og med tanke på ansattes vilkår, er veldig positivt. Jeg betviler ikke intensjonene eller engasjementet til de som driver disse, det er sikkert mange som «blør for drakta» blant dem.

Men det er et faktum at kjedene delvis eies av investeringsselskaper, hvis intensjon er profitt. Det er selvsagt lov. Men det blir naivt å tro annet enn at drift og krav til inntjening legges opp deretter. Selvsagt også fullt lovlig. Men å tro at prisnivået ikke blir påvirket av dette, vil også være naivt.

Dyrevelferd

Tilgjengelighet av kompetente, veterinære tjenester koster. Høyt utdannede fagfolk så vel som øvrige ansatte skal jobbe under anstendige lønns -og arbeidsvilkår. Etterutdanning og kompetanseheving er et «must» i en bransje som er i stadig utvikling. Flere og flere velger derfor å forsikre sine dyr. Noe som er bra. Men forsikringsbransjen skal selvsagt også tjene penger. Økte priser i en ende vil gi økte priser i andre enden.

Man kan ane en prisspiral som gjør at sluttregningen tross forsikring blir stadig større. Sånn er det bare; alle ledd i denne kjeden skal tjene penger. Men et sted går det nok en grense for hva mange er i stand til å betale. I ytterste konsekvens kan det bli et klasseskille mellom de som har råd til å bruke dyrlege, og de som ikke har det.

Når det er sagt, er det ingen menneskerett å ha kjæledyr. Samtidig er det vel dokumentert alle positive sider for folks helse både fysisk og psykisk ved å ha en firbeint venn. Da er det kanskje ikke så galt likevel, at det finnes noen mindre, rimeligere alternativer innimellom de store? Så får den enkelte, både liten og stor, stå for sin praksis både faglig, yrkesetisk og økonomisk. Og være flinke til å henvise når det er nødvendig. Det burde være plass til alle.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse