Annonse
Privatiseringen av velferdsstaten representerer den viktigste ideologiske endringen i Norge i nyere tid, skriver Tom-Rune Klemetsen. Foto: Anders Hauge-Eltvik

Privatiseringens pris

Hva skjer om vi bare fortsetter å gi bedrifter ansvar for fellesskapet?

Penger og makt flyttes lenger unna fellesskapet. Tilbake får vi mer ulikheter og mindre fellesskap.

Høyre og FrP-regjeringen vil selge ut skog, fisk, vannkraft, og viktig norsk industri. I Forsvaret er deler av logistikken privatisert. Hos NAV skal jobbsøkere rutes videre til bemanningsbyråer. Navs kjerneoppgaver privatiseres, skrev Klassekampen 11. mai.

La det være sagt med én gang: Ingenting galt med privat næringsliv. Vi trenger et visst samspill mellom offentlig og privat, men hva er konsekvensene av privatisering som ideologi?

Den nordiske modellen er hyllet verden rundt og bygger på særlig to grunnpilarer: Høy likhetsgrad og skattefinansiert velferd. Privatisering bidrar til å undergrave begge. Penger og makt flyttes lenger unna fellesskapet. Tilbake får vi mer ulikheter og mindre fellesskap.

Velferdsaktører gjør en viktig jobb og er oftest seriøse, men opererer kun der de kan tjene penger. Sånn tøyes forskjellene på hva slags tjenester som tilbys hvor. Ikke sjelden settes pensjoner i spill. I Fagforbundet har helsearbeidere, barnehageansatte og renholdere mistet AFP når arbeidsplassen har blitt privatisert. Det svekker den ene av pilarene i modellen. Yrker med overvekt av kvinner rammes. Lavtlønte taper, mens rike eiere blir rikere.

Hver gang en ny tjeneste privatiseres, så starter en ny pengestrøm ut av felleskassa og inn i et bedriftsregnskap. I boka Velferdsprofitørene (2015) følger forfatteren Linn Herning pengene. De sluses gjerne gjennom et innfløkt nettverk av selskaper. Alt med ett formål: Å unndra skatt og få økt profitt. Noen ganger havner også pengene i skatteparadiser. Da svekkes pilar nummer to og fellesskapet tappes. I det siste rikelig illustrert i VGs dokumentar Fosterhjemskongen. Der har en forretningsmann mottatt nær en halv milliard kroner for å ta seg av norske fosterbarn. Stiftelsen går med store overskudd, lederne får millionlønninger — og store summer er ført ut av landet.

Privatisering pulveriserer også ansvar. Nylig så vi at utenlandske IT-arbeidere hadde tilgang til norske pasientjournaler og nødnettet vårt. I Forsvaret har vektere måtte fotfølge innleide renholdere fordi de fast ansatte er privatisert bort. Privatisering gir også mer byråkrati for anbud og kontrakthåndtering.

Norge er som sterkest når fellesskapets ressurser brukes på oss alle og er under demokratisk kontroll. Samtidig må samfunnet ha mest mulig bærekraft. Da bør svaret være mer omstilling og effektivisering, ikke privatisering. Der lojaliteten ligger i fellesskapet og ikke i aksjeselskapet.

I dag øker de økonomiske forskjellene i Norge. Bare fra 2013 til 2015 har de økt med 9,7 prosent, ifølge Det tekniske beregningsutvalget (TBU). I regjeringens perspektivmelding varsles det mer utgifter og mindre inntekter. Hvordan sikre velferd for alle og en sterk nordisk modell?

Privatiseringen av velferdsstaten representerer den viktigste ideologiske endringen i Norge i nyere tid.

Vi bør alle spørre oss til hvilken pris.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse