Proteksjonistisk kraftpolitikk er ikke klimavennlig

Den norske vannkraften fungerer derfor som en betydelig buffer for svingninger i differansen mellom produksjon og forbruk i Europa. Dette muliggjør mer effektiv utnyttelse av produksjonskapasiteten og dermed til lavere CO2-utslipp.

Nordnorskdebatt flyter over av innlegg som bruker dagens høye strømpriser som bakgrunn for kritikk av norsk kraftpolitikk. Siste mann ut er Trygve Slagsvold Vedum, med sin vanlige proteksjonistiske retorikk. Det er litt påfallende at det publiseres så få innlegg til støtte for den politikken som alle parti med unntak av Sp, SV og Rødt har stilt seg bak. Spesielt blir det underkommunisert at kraftpolitikk er en hjørnestein i klimapolitikken. 

Kritikerne hevder at hvis vi beholder den reine, norske vannkraften til eget forbruk, så bidrar vi ikke til global oppvarming. Vi andre peker på at eksport av Norges vannkraft kan bidra til å redusere bruken av kullkraft i Europa, men blir møtt med argumenter om at Norges kraftoverskudd er lite i forhold til den totale kraftproduksjonen i landet, og ikke kan gi vesentlige bidrag i den retning.

I et klimaperspektiv er det opplagt at det ikke finnes noe forbruk av elektrisk kraft som fortjener å bli karakterisert som ”rein”. Derimot kan produksjonen av kraft være rein eller skitten. Hvis vi nordmenn reduserer vårt konsum av fornybar vannkraft, vil overskuddskraften kunne erstatte konsum av et tilsvarende kvantum kullkraft i Europa. Det samme vil skje hvis tyskerne reduserer sitt forbruk av kullkraft. Derfor er vårt kraftforbruk like skittent som tyskernes.

En annen utbredt misforståelse er at vi trenger å ha et kraftoverskudd over tid for å kunne fungere som et grønt batteri for Europa. Men et batteri  er et lagringsmedium for elektrisk energi, ikke en energikilde. Norge har et betydelig produksjonsoverskudd om sommeren, men et relativt lite overskudd om vinteren. Sommeroverskuddet eksporteres, men den største eksporten og importen skjer på døgnbasis. En betydelig del av produksjonen eksporteres gjennom dagen, mens et tilsvarende kvantum importeres om natta. Vannkraften har nemlig den fordel at produksjonsvolumet enkelt kan styres gjennom døgnet uten at energi går til spille, til forskjell fra sol- og vindkraft, der produksjonen styres av skydekke og vind, og fossil kraft og kjernekraft, som må produseres mer kontinuerlig.

Den norske vannkraften fungerer derfor som en betydelig buffer for svingninger i differansen mellom produksjon og forbruk i Europa. Dette muliggjør mer effektiv utnyttelse av produksjonskapasiteten og dermed til lavere CO2-utslipp. Fordelen er også gjensidig; vannkraften er fleksibel men har den ulempen at klimatiske forhold til tider kan gi tomme magasiner. I slike perioder har kraftmarkedet med Europa sikret forsyningen i Norge.

Tørkesommeren 2018 førte til svært lave magasiner og produksjonen ble derfor betydelig redusert i forhold til tidligere år. Langt mindre kraft har blitt eksportert gjennom høsten og det reduserte forholdet mellom tilbud og innenlands etterspørsel  har bidratt til den kraftige prisøkningen i denne perioden. Restriksjoner på det mest skitne kullet i Kina har også bidratt til økte kraftpriser i det internasjonale markedet, som igjen har gitt seg utslag i prisene i Norge.

Mange hevder at prisøkningen i det siste skyldes at kraftbransjen er blitt privatisert og at hele overskuddet havner i lommene til ”strømbaronene”. Problemet med denne forklaringen er at den såkalte restruktureringen av kraftbransjen i det vesentligste var fullført allerede på 1990-tallet og at denne omsetningen av kraft har foregått i to tiår stort sett uten store prissvingninger. Dessuten er fortsatt produksjonsselskapene og kraftnettet i all hovedsak eid av kommuner, fylkeskommuner og staten.

En alternativ forklaring er at vi står ved inngangen til en historisk epoke der fossil energi blir faset ut og presset for energieffektivisering øker. Dette medfører at verdien av elektrisk kraft skyter i været. Den instinktive reaksjonen fra mange nordmenn er å etterspørre en proteksjonistisk politikk der den norske kraftøkonomien frikobles fra det globale markedet. Etter min oppfatning er dette ikke bare umoralsk, men er også politisk og realøkonomisk ugjennomførbart. Klima- og energikrisen kan bare løses gjennom tett politisk og økonomisk internasjonalt samarbeid. De sosiale problemene som energiprisene skaper må løses gjennom en mer rettferdig fordelingspolitikk.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse