Annonse
"Øystein Steiro Sr. bør snarest fremlegge en skisse til hva slags forsvarsstruktur han mener vi trenger, slik at kostnadene kan anslås og nødvendig budsjettnivå for å finansiere den kan estimeres. Så kan han heller engasjere seg politisk for å få oppslutning om det – der ønsker jeg ham lykke til –  fremfor å føre ørkesløse debatter på sviktende premisser", skriver Sverre Diesen (bildet). Foto: Forsvaret

​​​​​​​Jeg prøver igjen, Steiro

Øystein Steiro synes mest opptatt av å bevise hva jeg har sagt ord for ord, uten å bekymre seg i utide om hverken kontekst eller presiseringer. Alle som klikker på de linkene Steiro oppgir, blant annet undertegnedes innlegg i Aftenposten 15. april 2005, kan her forvisse seg om hva jeg har sagt – og ment:

«Mitt poeng når jeg sier at ethvert forsvarsbudsjett er stort nok, er altså at forsvarssjefens ansvar er å påtale en eventuell ubalanse mellom ambisjonsnivå og budsjett — ikke å påstå at budsjettet er for lite, absolutt sett. Da hevder jeg jo implisitt at et annet budsjett er for stort - eventuelt at vi bruker for lite oljepenger - hvilket jeg hverken har kompetanse eller mandat til.»

Den samme presisering fremgår av intervjuet 1. april med samme avis. Med andre ord: Det finnes ingen unnskyldning hverken for Steiro eller andre for å late som de ikke forstår hvordan jeg mener ansvaret fordeler seg mellom fag og politikk i denne saken ved å ignorere deler av utsagnet eller konteksten for øvrig. Ethvert forsvarsbudsjett som er konsistent med regjeringens ambisjonsnivå for Forsvaret er logisk og per definisjon stort nok, gitt det parlamentariske demokratiets spilleregler. Videre overser jeg ikke Stortingets rolle når jeg sier at det er regjeringen som er Forsvarets eier og oppdragsgiver, jeg legger til grunn at parlamentarismens forutsetning er flertallsregjeringer. Når den faktiske bruk av norske militære styrker i tillegg også kan besluttes av regjeringen, forekommer dette meg å være en dekkende beskrivelse.

Dernest fortsetter Steiro å argumentere som om det ikke har vært tatt forsvarspolitiske beslutninger her i landet siden fremleggingen av Forsvarsstudie 2000, for 20 år siden. Siden den gang har det imidlertid vært lagt frem ytterligere fem forsvarsstudier og fagmilitære råd, mens et tilsvarende antall langtidsplaner har vært vedtatt av Stortinget. Tre av disse fem fagmilitære rådene er lagt frem av mine etterfølgere som forsvarssjef, og ingen av dem avviker på noe vesentlig punkt fra den kursen som har vært fulgt siden 2000. Hvorfor Steiro synes monomant opptatt av FS 2000 og undertegnede er derfor noe av en gåte. Det er selvsagt smigrende å bli tillagt stor innflytelse, men tror han at vi fortsatt hadde hatt 13 brigader hvis bare jeg hadde anbefalt det? Etter etableringen av det integrerte forsvarsdepartement i 2003 er alle disse fagmilitære rådene utarbeidet i Forsvarsdepartementets Avdeling for forsvarspolitikk og langtidsplanlegging av et blandet sivilt-militært embetsverk, med innspill også fra Sikkerhetspolitisk avdeling, fra Forsvarets forskningsinstitutt og andre. I den forbindelse er det gjort omfattende analyser, både sikkerhetspolitiske og militære, som en del av grunnlaget. Når Steiro sier at det «må foreligge en grundig sikkerhetspolitisk og fagmilitær analyse» før politikerne bestemmer seg, er det således akkurat det det gjør. Steiros problem er derfor ikke at analysene mangler, men at han åpenbart mener analyser med andre konklusjoner enn hans egne ikke eksisterer.

«Politikere uten inngående sikkerhetspolitisk og fagmilitær kunnskap har selvsagt begrensede forutsetninger for å forstå de sikkerhetspolitiske behovene og dermed kunne bestemme oppgavene og de økonomiske rammene» sier Steiro.

Men, Steiro, politikere er ikke forutsatt å ha fagkunnskap om noe som helst, og har det i mange tilfeller heller ikke. Forsvar er jo ikke i noen særstilling i så måte. Politikere er forutsatt å gjøre prioriteringer og ta beslutninger i samsvar med det program de er valgt på, basert på ulike fagmiljøers og embetsmenns tilråding. Det er faktisk det som er politikk, hva enten man liker valgene deres eller ei. Igjen synes det som Steiro egentlig mener at dersom politikken tar beslutninger han ikke liker, må det være en slags systemfeil.

Steiro fortsetter også ufortrødent å argumentere som om behovet for et forsvar er en eksakt størrelse som kan anslås med stor presisjon av det fagmilitære miljø. Innfrir vi dette behovet er vi trygge, gjør vi det ikke står vi i fare for å bli angrepet. Dette er med eller uten respekt å melde en fullstendig villfarelse. Som jeg allerede har påpekt i en annen replikk i denne debatten dreier forsvar seg om å påvirke andre staters gevinst/risiko-kalkyle med hensyn til bruk av militærmakt mot Norge og norske interesser. Forsvar handler med andre ord om å redusere sannsynligheten for at vi skal bli angrepet. Da er det ikke mindre enn tre ting å merke seg:

  • hvor liten den sannsynligheten skal bli før vi kan si oss fornøyd med forsvarsevnen er for det første et spørsmål om hvilken risiko vi vil akseptere, og følgelig en politisk prioriteringssak – ikke et spørsmål hvor det finnes et absolutt svar,
  • denne sannsynligheten lar seg for det andre heller ikke beregne eksakt, følgelig hadde det heller ikke hjulpet om det hadde eksistert et absolutt svar på hva som er en akseptabel risiko,
  • det er for det tredje åpenbart heller ikke vår egen vurdering av forsvarsevnen som er avgjørende, men derimot en annen stats. Det hadde derfor heller ikke hjulpet hverken om sannsynligheten hadde vært målbar eller om forsvarsjef og politikere var blitt enige om hvor lav den måtte være, så lenge det er angriperstatens vurdering som avgjør – og den har neppe tenkt å innvie oss i sin vurdering.

Vi kan utvilsomt være uenige både om hvilke hensikter andre stater i vår nærhet har og om hvor sterkt forsvar vi derfor bør ha. Men det måtte da gå an å begripe hva som udiskutabelt er selve problemets grunnleggende karakter – at ‘nok forsvar’ umulig kan dreie seg om fagmilitært skjønn, men om politiske avveininger og prioriteringer. Hvor mye som skal brukes på forsvar er en politisk prioriteringssak – hva som er den best mulige bruk av pengene er et objektivt, militærfaglig analysespørsmål. Så enkelt er det faktisk, og hvis Steiro mener noe annet, må han nesten påvise hvor den logiske bristen ligger og hvilke endringer som derfor må gjøres i det politiske system. Dernest bør han nå snarest fremlegge en skisse til hva slags forsvarsstruktur han mener vi trenger, slik at kostnadene kan anslås og nødvendig budsjettnivå for å finansiere den kan estimeres. Så kan han heller engasjere seg politisk for å få oppslutning om det – der ønsker jeg ham lykke til –  fremfor å føre ørkesløse debatter på sviktende premisser.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse