Annonse
RUSSLAND: Vladimir Putin er kanskje det beste Vesten kan håpe på som russisk statsoverhode, skriver kronikkforfatteren.

Putin, en garantist for freden

Alternativet til Putin er ikke dumsnille liberalere som gjør alt Vesten vil, slik vestlige ledere synes å tro.

Vesten arbeider i dag for et regimeskifte i Russland, primært ved hjelp av økonomiske sanksjoner. Dette er korttenkt og farlig.

Mange i Vesten gir Putin skylden for Russlands angivelig bøllete opptreden og spenningene i internasjonal politikk i de seneste årene.

Den mer selvhevdende utenrikspolitikken Russland i dag fører, skyldes imidlertid en kombinasjon av lite gjennomtenkt vestlig politikk og økt russisk styrke, og ville trolig ha kommet uavhengig av hvem som hadde inntatt presidentkontoret i Kreml.

Faktisk er det grunn til å tro at konflikten mellom Vesten og Russland ville ha kommet tidligere og blitt sterkere dersom en annen person enn Putin var blitt utpekt til Jeltsins etterfølger.

I de første årene etter tiltredelsen som president i 2000 førte Putin en vestvennlig utenrikspolitikk. Etter terrorangrepet mot USA 11. september 2001 var Putin den første utenlandske statslederen som ringte George W. Bush for å uttrykke støtte.

Han overtalte også lederne i de asiatiske tidligere sovjetrepublikkene til å stille flybaser til disposisjon for amerikanerne med tanke på en militæraksjon mot Afghanistan.

I november 2001 inngikk USA og Russland en avtale om vidtrekkende kjernefysisk nedrusting. Senere forsøkte Russland sammen med Frankrike og Tyskland å forhindre det amerikanske angrepet på Irak, men da det mislyktes, orienterte Putin seg igjen mot Washington.

Dersom en person som tidligere statsminister Jevgenij Primakov, som var kjent for sine nasjonalistiske sympatier, eller kommunistlederen Gennadij Zjuganov var blitt Jeltsins etterfølger som president, er det lite sannsynlig at russisk utenrikspolitikk hadde vært så vestvennlig. 

Hadde man fra vestlig side i denne perioden vært innstilt på samarbeid og respektert russiske interesser, hadde det trolig ikke behøvd å komme til en konflikt mellom Vesten og Russland. Det var man ikke.

Tvert imot gikk amerikanerne i gang med å lage et ”rakettskjold” mot atomraketter, noe som i Moskva ble oppfattet som undergravning av den kjernefysiske maktbalansen.

Og Nato ble utvidet østover, blant annet ved at de baltiske statene ble opptatt i militæralliansen. Vestlige regjeringer støttet også ”oransjerevolusjonen” i Ukraina i 2004 og innsettelsen av en russiskfiendtlig president.

Krigen mellom Russland og Georgia i 2008, som ble utløst av et georgisk angrep på utbryterrepublikken Sør-Ossetia, viste at den russiske ledelsen var villig til å bruke våpenmakt for å forsvare det den oppfattet som vitale geopolitiske interesser.

Vestlige politikere burde ha forstått at det var dumt å provosere Russland siden landet hadde både vilje og styrke til å ta igjen.

Det vestligstøttede statskuppet mot Viktor Janukovitsj og innsettelsen av et ekstremt russiskfiendtlig regime i Ukraina i 2014 viste at vestlige ledere ikke hadde lært noe av krigen mellom Russland og Georgia.

Det som skjedde i Ukraina, var uakseptabelt fra et russisk synspunkt, og enhver russisk ledelse ville ha blitt tvunget til å reagere. I Vesten ble den russiske anneksjonen av Krim og støtten til opprøret i Øst-Ukraina oppfattet som uakseptabel aggresjon.

Dette var imidlertid en moderat reaksjon på kuppet mot Janukovitsj relatert til de følelser kuppet og utbruddet av borgerkrig i Ukraina hadde utløst i den russiske befolkningen.

Knapt noen russere tok avstand fra gjenforeningen av Krim med Russland. Derimot var det mange som følte seg sviktet av Putin fordi han ikke sendte soldater inn i Ukraina og annekterte de østlige delene av landet.

Vesten arbeider i dag for et regimeskifte i Russland, primært ved hjelp av økonomiske sanksjoner. Dette er korttenkt og farlig.

Alternativet til Putin er ikke dumsnille liberalere som gjør alt Vesten vil, slik vestlige ledere synes å tro. Alternativet er et langt mer nasjonalistisk og selvhevdende regime.

Et annet – og kanskje vel så viktig – poeng er at Putin er en rasjonell leder. Putin er ikke den som lar seg styre av følelser og handler impulsivt.

Det viste han ved sin reaksjon på den tyrkiske nedskytingen av et russisk krigsfly, som bare har bestått i økonomiske sanksjoner. En annen leder hadde kanskje svart med å skyte ned et tyrkisk fly.

Putins rasjonalitet, noen har sammenliknet ham med en sjakkspiller, virker skremmende på mange i Vesten. I en konfliktfylt verden der Russland og andre stormakter har atomvåpen, burde denne rasjonaliteten heller være noe man satte pris på.
 
Gitt konflikten mellom Vesten og Russland, som Putin knapt kan gis skylden for, eller i det minste ikke hele skylden, fremtrer realpolitikeren Putin som den klart beste av alle mulige russiske ledere – gitt at målet er opprettholdelse av freden.

Putin er imidlertid ikke allmektig. Blir russiske interesser utfordret eller vanlige russeres følelser krenket, vil han kunne bli tvunget til å gripe til drastiske virkemidler av hensyn til den hjemlige opinionen.

Et ukrainsk Nato-medlemskap må derfor være uaktuelt. Og det bør ikke komme flere provokasjoner som nedskytingen av det russiske krigsflyet.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse