Annonse
HJEMMEVÆRENDE: Ett av tipsene til hjemmeværende foreldre med barn nå er å la de være med på husvasken. Vi er nå hjemme for å få hverdagen vår tilbake, skriver kommentator Silje Solstad. Foto: Privat

Rapport fra hjemmeværende mor: Dag 1

Arbeidstaker, hjemmeskolelærer, forelder. Kjør multitasking.

Jeg proklamerer at jeg er både rektor, SFO-assistent, lærer og barnehagepedagog. Og mamma. Dette for å få en samlet autoritet som jeg tenker vil lette dagen.

Ei venninne av meg bruker å si at hvis hun noen gang får barn, er det på tross av hva vi forteller henne om det å ha barn.

For mange av oss foreldre er gode til å klage over livet med barn. 

Jeg synes for eksempel «hjemme med sykt-barn» var en mer sjarmerende tanke før vi hadde barn. Før jeg skjønte hvor ofte de blir syke.

Hvordan i alle dager skal vi klare oss i fjorten dager pluss som hjemmeværende foreldre? Og det uten å arrangere treff med andre barn?

Samtidig som man forsøker å få gjort noe arbeid? Det blir som å være i kontorfellesskap med kolleger som ikke har til hensikt å gjøre noe som helst arbeid.

Hvor mange timer skjermbrett blir to uker, er det første jeg tenker da beskjeden om stenging kommer.

Det starter egentlig ut bra første dagen. Ungene sover i alle fall til klokka er syv. Vi slipper unna morgenstresset med å komme oss ut av døra for å rekke noe. Etter frokost er det på med TV-en mens vi foreldre er i morgenmøter på telefonen. Far er «samfunnskritisk personell».

Jeg føler meg mer hjemmekritisk.

Så litt «skole» før lunsj - til fireåringens store fryd, syvåringen er litt mindre entusiastisk. Vi skriver bokstavene C og Q. Vi tegner huset vårt. Konsentrasjonen dreier seg fort fra bokstaver over til å ville bygge lego. Jeg er enig. Vi har ennå ikke fått beskjed fra skolen hva vi skal gjøre. Det kommer nok, tenker jeg.

Jeg proklamerer at jeg er både rektor, SFO-assistent, lærer og barnehagepedagog. Og mamma. Dette for å få en samlet autoritet som jeg tenker vil lette dagen. Ungene protesterer høylytt på denne posisjoneringen. 

Så ringer det på døra. Jeg blir usikker. Her har vi ikke lagt noen føringer før dette plutselig skjer. Nabogutten vil leke. Skal de få være ute sammen?

Jeg fulgte hele pressekonferansen med statsminister Erna Solberg torsdag, men hun fortalte meg ikke detaljene om hvordan jeg nå skal være hjemmeværende, arbeidstakende mor (og lærer). Jeg trenger også ei tiltaksliste!

Jeg sender eldstemann ut for å leke i snøen med nabogutten.

Flere uker uten å se en kompis? Da blir det nok en mental krise her i tillegg.

Heldigvis er det i tråd med det barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad anbefaler litt seinere på dagen: Lek gjerne et par unger sammen utendørs. Ikke arranger større leketreff eller, grøss, «karantenefester», advarer politi og lege.

Nå er det meningen at vi skal unngå hverandre.

Det norske folk har innsett alvoret og aksepterer restriksjonene i stort.

Så bud én som hjemmeværende forelder med barn: utelek er helt greit. Innelek anbefales ikke med flere enn to barn i slengen.

Men søskenleken kan du ikke unngå. De skal få testet søskenkjærligheta framover, tenker jeg. Familielivet skal opp til eksamen.

Det er likevel forbausende god stemning mellom de to søsknene jeg har i hus. Og da hele pannekakerøra går i gulvet, stiller begge opp for å vaske opp gulv og kjøkkenfronter.

Plutselig er eldstemann i sving med å vaske gangen. Hva er det som foregår?

Vi krangler litt om skjermbruk, det flyter av lego, duplo, utkledningsklær, puslespill, tegneblyanter. Jeg ser for meg en endeløs ryddeøkt i to uker.

Men så tenker jeg hvor heldig jeg er. Som akkurat nå bor i et land som prøver å redde befolkninga si. Som har et av verdens mest solide helsevesener. Som har gratis helsehjelp til alle.

Som har ledere som innfører strenge tiltak.

For at jeg har medborgere som godtar tiltakene og som avstemmer med naboene om hvordan man gjør det. For at det er hjelpere som iler til karantenefaste, som strekker ut ei hånd om barnepass eller som ringer til noen man vet har det litt tøft fra før.

Jeg er glad for at jeg har en velferdsstat i ryggen hvis det blir permitteringer.

Nei, alt er ikke perfekt.

Ja, vi har utfordringer. Store. Men jeg lever ikke i et land som ignorerer risikoen, der løsarbeidere ikke har råd til å være i hjemmekarantene i frykt for å miste jobben, der presidenter tror at et virus kan stoppes av en mur mot Mexico.

Jeg får et bilde fra ei venninne som jobber i hjemmetjenesten og som er på vei ut i snøfylte Tromsø. Hun er min helt i dag.

Heltene står nå i førstelinja. Vi er hjemme for dem. For at deres jobb skal bli lettere.

Kanskje blir det å være hjemme med ungene i ukesvis ei stor utfordring. En umulig oppgave. Den store testen.

Eller kanskje den blir en sjanse til å starte på nytt. Med tid til å se hvor stor ungen din egentlig har blitt. Alt hun har lært seg i barnehagen. At skoleungen nå skriver lange setninger. En sjanse til å le av vitsene du ikke hadde hørt han fortelle før.

En mulighet til å finne ut hva å kjede seg egentlig er. Til å finne tilbake til noe vi kanskje har mistet. Kanskje du vil se at ungene har mer tålmodighet enn du tror. At du har mer tålmodighet enn du tror.

En dag når vi er tilbake i våre travle liv, der vi planlegger for ferie, for hytta, for store fester, for å gå dra på turneringer igjen, vil vi kanskje omfavne og takke for at hverdagen er det den skal være: Noen ganger med masete unger, en sliten partner, et rotete hus og en travel timeplan. Men mest av alt god.

En hverdag som vi kommer til å savne dypt.

Vi får den tilbake om vi nå er skikkelig gode til å være hjemme.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse