Annonse
Skrifter fra 1326 sier at russekongen kunne kreve skatt vestover til Lyngstuva mens Norges konge kunne kreve skatt fra Lyngstuva og videre østover kysten av Kola. Lyngstuva er navnet på et landemerke på Fiskerhalvøya (bildet), påpeker Knut Skog. Foto: Google Earth

Ravna om urfolk og krymping av Norge

Hvordan kan Ravna - basert på Tønnesen - tro at Norges konge i traktaten av 1326, kunne og ville fraskrive seg beskatning av Norge mellom Malangen og sitt nord-østligste festningsverk Vardø hus?

Øivind Ravna har på oppfordring fra debattredaksjon i Nordlys gitt tilkjenne synspunkter om urfolk og Norges historiske avgrensning mot vår nabo i øst.  Til det vil jeg bemerke følgende: 

Bruk av ordet urfolk om deler av Norges befolkning er og blir meningsløst. Ordet har en entydig mening i det norske språk. Det vi ser er at man søker å tillegge det en ny betydning for å kunne benytte ILO 169 som et argument for hvorledes samer – helst ved lov – skal berettiges.  Dersom man er i beit for et nytt begrep – gjerne knyttet til samene som gruppe – kunne man valgt et ubrukt ord,  f.eks Z-folk. Stavelsen ur er opptatt! Den er viet til og si noe som har med tid å gjøre, j.fr armbåndsur, lommeur, urpremiere (den første forestillingen) etc. 

Ravna viser til Sverre Tønnesens utsagn «riksgrensen gikk ved Malangen i Troms» i hans bok «Retten til jorden i Finnmark» utgitt i 1972. Dette gjør han (Tønnesen) for å skape tvil om området øst for Malangen – altså hele Nord-Troms og Finnmark – virkelig var Norsk. Ravna og Tønnesen hopper over kjensgjerninger som at Håkon V. Magnusson ca. 1290 besluttet og bygge tre festningsverk, en ved landets yttergrenser i sør (Bolens festning nær dagens Gøteborg), en festning lengst mot nord (Vardø hus) og den tredje i Oslo (Akershus festning).  Vardø hus er altså norsk fra begynnelsen av 1300 tallet. Stedets kirke ble innviet 1307.  

3. juni 1326 ble det inngått en traktat om beskatning av områdene langs kysten av Kola. Traktatens partnere var fyrsten i Novgorod og Norges Konge. Den bekreftet en tidligere enighet fra år 1251. Avskrift av traktaten finnes i en samling av norrøne kildeskrifter  i sin opprinnelige håndskrevne form. Samling ble startet av islenderen Árni Magnússon (1663–1730) og er i nyere tid flyttet fra København til Island. Traktaten er finner vi også gjengitt i samlingen «Norges Gamle Love», tredje Bind, utgitt i Christiania i 1849 av R. Keyser og P.A. Munch.   

Sentralt i dette dokument er navnet på det sted som var utgangspunkt for angivelse av hver av partenes beskatningsrett.  Dette grenseskille og dets nære omgivelser er beskrevet som der landenes rett til beskatning møttes. Stedet kalles i dag Lyngstuva og er på oldnorsk skrevet slik i den originale håndskriften fra 1326:

«Dessor enda merke ero millim Noregs kononghs rikis ok Ruza kononghs eftir þui sem gamler menn hafua sagt ok en sæghia j dagh gamler bumenn ok finnar. Eigha Ruzar at taka skat med sio til Ly(n)ghesþufuu. en aa fialle till Mæleaar ok liggr hon beinsta upp af Lynghesþufuu ok austr mote kili. En konunghr af Noreghe tækar skatta austr till Trianæma ok in eftir Ganduik till Veleaga huar sem Halfkarelar æda Halfinnær ero þeir sem finzska modor hafua aat. tækzst ok ei meira j þeim ædsta ændamærkium en .v. graskin af huorium bogha ok þa eftir fyrnd er þeir vilia eftir fyrnd gera.» (uthevelse av stednavn er gjort av meg)

Denne tekst sier at russekongen kunne kreve skatt vestover til Lyngstuva mens Norges konge kunne kreve skatt fra Lyngstuva og videre østover kysten av Kola til Tianæma og inn etter Ganduik (navnat på Kvitsjøen) til Velega.

Hvordan kan Ravna - basert på Tønnesen - tro at Norges konge i traktaten av 1326, kunne og ville fraskrive seg beskatning av Norge mellom Malangen og sitt nord-østligste festningsverk Vardø hus? 

Det er utrolig at en kan få denne geografiske anvisning til å passe med det nes i Nord-Lenangen som ligger mellom Ullsfjorden og Lyngsfjorden, slik avmerket på kartet (fig. 28. side 156) i «Samenes historie frem til 1750» (2004).  Noen forklaringen på at dette veldokumenterte sted på Fiskerhalvøya skulle ligge i Malangen, kjenner jeg ikke. 

At noen har funnet det hensiktsmessig å benevne denne odde i Nord-Lenangen som en tue må i beste fall skyldes en misforståelse. Stedsnavn er generelt sett geografisk flertydige men henspiller ofte til topografiske egenskaper ved stedet. Dette er også forklaringen på hvordan navnet Lyngstuva (tue med lyng) på Fiskerhalvøya har oppstått. Fra eldgammel tid har befolkningen i Nord-Varangerområdet tatt utover havet mot sør. Der kystkonturene dukker opp er fjellformasjonene spisse og taggete -  unntatt på Fiskerhalvøya. Denne er nemlig av en geologisk avsetningsbergart som er blitt nedslipt av tidens tann slik at konturen har en avrundet form, hvor noen små busker og ris klorer seg fast. På avstand gir dette inntrykk av lyng på en tue. Lyngstuva var et seilingsmerke eller på kystens språk ei mea

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse