Annonse
Det er ikke så enkelt som at den ene siden representerer realitetsorienteringa og den andre siden føleriet i flyktningpolitikken. Virkeligheten er altfor kompleks til å kunne si at det kun er ett perspektiv som gjelder, skriver Arne-Wilhelm Theodorsen. Bildet er fra en demonstrasjon i Tromsø i 2016. Foto: Torgrim Rath Olsen

Realitetsorientert eller emosjonell flyktningpolitikk?

At tidligere statsråder, statssekretærer, diplomater, andre ansvarlige politikere og kjente organisasjonsmennesker beskrives med begreper som bl.a. "fakkelbærere" og "asylaktivister" synes jeg dessuten svekker budskapet som avisas kommentator forsøker å få fram.

I debatten om landets innvandringspolitikk har jeg har i flere debattinnlegg påpekt at noen (f.eks. kommentatorene i avisa Nordlys) som sverger til “den strenge linja” forsøker å beskrive det som at det er de som står for fakta og realitetsorientering, mens andre som de ikke er enige med og som har ei mer “liberal linje” beskrives som emosjonelle, naive, aktivister og liknende.

Dette framkom bl.a. i en redaksjonell kommentar i “Nordnorsk debatt”  i avisa Nordlys nylig: “Dermed lander vi i kjernen til det som vil bli det største stridstemaet: innvandringspolitikken. Spriket mellom de fakkelbærende asylliberalerne i partiet (Arbeiderpartiet, min kommentar) og de som ønsker en fast og realitetsorientert politikk, er betydelig.”

Og Nordlys er ikke aleine; ofte kan man i debatten se at tilhengere av den strenge linja karakteriserer seg sjøl som rasjonelle og realistiske, mens de karakteriserer de andre som emosjonelle og naive.

Jeg faller vel antakelig inn under kategorien “fakkelbærende asylliberaler” iht. Nordlys-kommentatorens klassifikasjonssystem, og det har ikke sjelden hendt at jeg i debatter og diskusjoner (ikke av Nordlys men av andre) er blitt kalt for både blåøyd (det er jeg jo) og blond (whish I was, by the way).

Jeg synes at det er heilt OK at det er ulike syn i en så komplisert sak som innvandring, jeg synes det er heilt OK at andre mener noe annet enn meg og jeg synes det flott at det er en åpen debatt i og om innvandringspolitikken. Derimot synes jeg ikke det er flott at det brukes så nedlatende karakteriseringer av meningsmotstandere som det Nordlys – og andre -  gjør. (Jeg synes ikke om nedlatende karakteriseringer andre veien heller.) At tidligere statsråder, statssekretærer, diplomater, andre ansvarlige politikere og kjente organisasjonsmennesker beskrives med begreper som bl.a. “fakkelbærere” og “asylaktivister” synes jeg dessuten svekker budskapet som avisas kommentator forsøker å få fram.  

Men i tillegg til dette; etter mitt syn er det ikke så enkelt som at den ene siden representerer realitetsorienteringa og den andre siden representerer føleriet; virkeligheten er altfor kompleks til å kunne si at det kun er ett realitetsperspektiv som gjelder.

Se f.eks. på menneskerettighetene, flyktningeretten, barnekonvensjonen osv. Dette er internasjonale avtaler som Norge har forpliktet seg til å følge. Disse er utvikla av ei lang rekke land i fellesskap, og så vedtatt av hvert enkelt land. Dette skal sikre at nasjonalstater ikke kan sette rettsvernet som defineres av disse normene til side for å gjennomføre en ønsket politikk, som f.eks. i flyktningkrisa som europeiske land har fått føle på i den seinere tid. Det nytter ikke å si “men nå er situasjonen helt annerledes enn da disse konvensjonene ble vedtatt”; reglene er laget nettopp for å sikre humanitet og rettferdighet i tider som er blitt annerledes. Å si at flyktningsituasjonen har endret seg gir ikke grunn til å sette dette til side; den eneste måten det kan gjøres på er at man på internasjonalt nivå blir enige om å endre innholdet i disse normene og reglene.  Det er vel neppe gjort i en håndvending, spesielt når man ser hvor lang tid det har tatt å få alle disse normer på plass (arbeidet med dette begynte vel for ca. hundre år siden og resulterte i generelle avtaler som ble utarbeidet etter andre verdenskrig).

Sentralt i barnekonvensjonen f.eks. (kanskje mest sentralt i denne) er prinsippet “barns beste”, og land som har ratifisert denne konvensjonen plikter å legge dette til grunn for behandling og vedtak. I Norge ble da også dette prinsippet tatt inn i Grunnloven i 2014. Likevel har vi her i landet sett flere eksempler på at såkalte “innvandringsregulerende hensyn” (som f.eks. argumentet om at slipper vi disse inn så vil vi overstrømmes av nye asylsøkere) er blitt tillagt større vekt enn barns beste. Man har dermed brutt det prinsippet man sjøl har vært med på å etablere. I andre saker er det også reist berettiget spørsmål og diskusjon om landets myndigheter følger eller bryter internasjonale regler ovenfor mennesker på flukt. Forsiktig kan man derfor si at i flere tilfeller balanserer Norge nå – og andre land også - på stram line hva gjelder å oppfylle internasjonale forpliktelser man tidligere har akseptert med viten og vilje.

Man kan kanskje stille spørsmålet om det er så viktig at Norge følger disse internasjonale forpliktelsene til punkt og prikke? Ja, mener jeg, det er viktig i seg sjøl. Dessuten er det slik at det på en rekke andre områder (havrett, fiskeri, handel, klima og miljø, suverenitet etc.) også er etablert internasjonale konvensjoner som er svært viktige for oss. Dersom vi på ett område er villig til å utfordre disse konvensjonene, hvilken kraft er det da i å håndheve de på områder hvor vi mener andre land utfordrer oss på dette? (At andre land kan være verre enn oss, er heller ikke noen unnskyldning synes jeg; det er nå liksom her i landet jeg har mulighet å influere på politikken som føres.)

Så vil jeg videre mene at sjølsagt er flyktning- og asylpolitikken et komplisert område og at det neppe finnes noen quick-fix-løsning for dette. Det er vanskelig når mange mennesker plutselig banker på vår dør, det er utfordrende når mange av disse har krav på opphold, det kan være problematisk å få en velfungerende integrering av disse osv.  Likevel mener jeg at det fort kan vise seg å bli ei dårlig løsning, dersom vi har ei politikkutforming og en praksis som man med rimelig grunn kan hevde ligger på kanten av våre internasjonale forpliktelser på ett eller flere områder.

Det bringer meg tilbake til utgangspunktet. Er ikke disse internasjonale avtaler vi har forpliktet oss å følge i spørsmål om mennesker på flukt,  også høyst relevante realiteter? Må ikke dette også tillegges vekt i debatten mellom de realitetsorienterte strenge og de realitetsorienterte liberale?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse