Annonse
UiT-professor Ragnar Elias Nilsen angrep i en kronikk Arbeiderpartiets organisering og politikk - og fikk kraftig svar på tiltale fra Kari-Anne Opsal og Tove Karoline Knutsen. Her svarer professoren på kritikken fra de to Ap-politikerne. Foto: Torgrim Rath Olsen

Folk langs kysten og på industristedene har gitt klar beskjed om hvor skapet skal stå. Hvorfor kan ikke politikere respektere denne folkemeninga?

Et svar til Kari-Anne Opsal og Tove Karoline Knutsen

Hva er det som gjør at det innenfor det for Norge så avgjørende naturressursfeltet blir slik at vi - gang på gang - skal være nødt til å forsvare vår hevdvunnende og godt fungerende nasjonale politikk når det gjelder utnytting og fordeling av inntekter og rettigheter, dvs. både når det gjelder energi og fiskeriressurser.

Jeg er glad for det lange, men ikke alltid like saklige svaret fra AP-politikerne Kari-Anne Opsahl og Tove Karoline Knutsen. Det er viktig at vi får debatt – både om de konkrete sakene. Og om det som var mitt hovedanliggende: Nemlig tendensen til at politikken lukkes inne i stadig mer profesjonelle partiapparater og en tilsvarende konsentrasjon rundt godt bemannede interesseorganisasjoner og påvirkningsbyråer.

Det er vanskelig å finne ei annen forklaring på endring i politikken når vi skal prøve å forstå APs og de blås satsing på lite populære reformer og tiltak som det vi har fått demonstrert. Nemlig tilslutning til EUs overnasjonale energibyrå, en lite folkelig forankret regionreform, en svært liberal arbeidsinnvandring, eller økt omsetning av fiskekvoter og oppdrettskonsesjoner, med en klart sterkere konsentrasjon av eierskap til fiskerettigheter og oppdrettsanlegg som resultat. Kronikken min er faktisk skrevet ut fra en oppriktig bekymring og overraskelse over at Arbeiderpartiet dels har initiert og dels har fulgt heller passivt med de blå, når konsekvensrike tiltak av dette slaget blir vedtatt og gjennomført.

Jeg merker meg at Opsal og Knutsen i det heile tatt ikke går inn på det som er  min viktigste bekymring. Jeg tillater meg å tro at det betyr at de også ser det problematiske i framveksten av profesjonelle livslange politikerkarrierer. Og der det vokser opp en skog av stillinger rundt Storting og styringsverk i Oslo med ressurssterke og godt betalte påvirkere som gjør at de tillitsvalgte blir stående fjernere fra den menige velger. Det er bra, som de sier, at Arbeiderpartiet er oppmerksomme på forholdet mellom sentrum og periferi og på maktkonsentrasjon. Men da må de også være villige til å problematisere innholdet i relasjonene mellom utkant og sentrum og mellom elite og menig kvinne og mann når resultatet blir så slående forskjeller mellom politikk og utbredt folkemening på de saksområdene som jeg har omtalt.

For eksempel: Hva er det som gjør at det innenfor det for Norge så avgjørende naturressursfeltet blir slik at vi - gang på gang - skal være nødt til å forsvare vår hevdvunnende og godt fungerende nasjonale politikk når det gjelder utnytting og fordeling av inntekter og rettigheter, dvs. både når det gjelder energi og fiskeriressurser. Flertall av folk langs kysten og på industristedene har gitt klar beskjed om hvor skapet skal stå. Hvorfor kan ikke politikere respektere denne folkemeninga? Det samme kan sies når det gjelder sammenslåing av Troms og Finnmark. Og her rettes spørsmålene like mye til våre tillitsvalgte fra regjeringspartiene som til Arbeiderpartiet.   

Jeg la vekt på at det først og fremst var den var den liberale arbeidsinnvandringen jeg var opptatt av. Her er det ikke jeg som står for sammensausing. Jeg er for at mennesker med legitimerte flyktningebehov skal få asyl i Norge. Poenget er bare at det blir mindre folkelig oppslutning om dette gjennom den EØS-pålagte åpne arbeidsinnvandringa. Et hovedpoeng for innvandringspolitikken må altså være omfanget på den totale innvandringa og dermed muligheten for integrering og for vedlikehold av ordninger i velferdsstat og arbeidsliv. Det er åpenbart at det er her det svikter i Sverige. 

Det hører vel med til vervet som folkevalgt at en må finne seg i diskusjon om innholdet i de strategiene som føres. Ellers ville politisk debatt nærmest blitt umuliggjort. Jeg er ikke ute etter å henge ut Cecilie Myrseth. Den omstendelige gjennomgangen min av saksforløpet når det gjaldt regjeringas ytterligere liberalisering av fiskeripolitikken i kronikken skal blant annet akkurat vise hvordan opposisjonen - inkludert AP - samlet seg til motstand bak et flertall i næringskomiteen. Her må jeg imidlertid ta selvkritikk for min påstand om Myrseths ansvar når det gjelder hensyntaking til fiskeriinteresser sørpå som kom i motsetning til de kravene som var fremmet fra lokallag i Troms. Her var det faktisk Kari-Anne Opsal, altså ikke Cecilie Myrseth, som var ute under valgkampen og understreket at AP var et parti for heile landet, og at en måtte ha kompromisser siden: « – store økonomiske interesser står imot». (Nordlys, august 2017).

Jeg tolket altså dette som at det dreier seg om fiskerikrav fra kapitalinteresser i fiskeriene på Vestlandet og Sunnmøre. Men her kan jo Opsal eventuelt korrigere meg. Mitt poeng er uansett at når Norges viktigste fiskeriregion stiller rettferdige og fornuftige krav innad i partiene, så må disse kravene få gjennomslag. Den fisken som urettmessig, og uten saklig og faglig grunnlag, er tatt fra fiskere og fiskerisamfunn i nord må føres tilbake, uansett hvor sterk lobbyvirksomhet som føres fra de mer kapitaliserte fiskeriinteressene sørpå.       

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse