Annonse

Reginiussen og krenkekulturen

Tror Reginiussen virkelig at Netanyahu ville ha finalen til Jerusalem av kunstneriske årsaker?

Arne Reginiussen går hardt ut mot krenke-kulturen i en kommentar 15. mai. Men han går tilsynelatende litt i surr i begrepene når han gjør et relativt stort nummer av at artisten og aktivisten Marthe Valle visstnok føler seg krenket av den norske deltakelsen i Eurovision Song Contest.

Et raskt søk i Bokmålsordboka ville avkreftet dette: Begrepet har ingen plass i denne diskusjonen.

Men Reginiussens bruk av ordet er et snedig debatt-teknisk grep. For ved å påstå at årsaken til Valles engasjement er at hun er krenket, så kan man gjøre hennes motiver mindre objektive og uselviske og mere subjektive og egosentriske. Underforstått: Problemet er ikke situasjonen i Gaza, men Valles lettkrenkede psyke.

Jeg skal ikke gå inn på Reginiussens karakteristikker av Valles situasjonsforståelse, men som prinsipp har han jo åpenbart rett: Dersom konkurransen arrangeres i Israel og man vil delta, må man jo være der.

Slik sett er diskusjonen om fester og flagg på en måte irrelevant. De store valgene er allerede tatt. EBU valgte å ikke flytte finalen, og artistene valgte å melde seg på en konkurranse de visste ville avsluttes i Israel.

Jeg vil understreke at jeg ikke diskuterer spørsmålet om Norge burde delta i Tel Aviv eller ikke. Derimot blir jeg forbauset av den nakkekneisende ignoranse og historieløshet med hvilke en erfaren mediemann som Reginiussen avfeier forbindelsene mellom politikk, idrett og kultur. Tror Reginiussen virkelig at Netanyahu ville ha finalen til Jerusalem av kunstneriske årsaker?

Det ville være tilnærmet utenkelig at ikke Israel skulle bruke ESC til formål langt utenfor det musikalske. Hvilket land  ville ikke benyttet seg av en slik lissepasning som en ESC-finale er til å framheve det beste og skjule det verste? Å kunne mykne landets bilde i verdensopinionen. Flytte fokus fra krig og konflikt. Vise innbydende strender, kult natteliv og kosmopolitiske, tolerante samfunn. Hadde jeg vært statsminister ville jeg ansett det som en grov tjenesteforsømmelse dersom min stab ikke arbeidet målbevisst for å kunne høste de åpenbare politiske og næringsmessige fruktene av en slik sjanse. Som New York Times skriver:

“With one of the largest television audiences in the world for a live cultural event, Eurovision is a rare opportunity for Israel to try to rebrand itself as a tourist destination rather than a country defined by its conflict with the Palestinians and perennially on the brink of the next war.”

Reginiussen foreslår en temmelig lav standard for når artister bør ta stilling til konflikter i landet de opptrer i: Grensen går øyensynlig ved væpnede kamper inne på scenen. Stjernegris-prisen på hvor galt slik tenking kan føre av sted tildeles Brian May for hans uttalelse da han i

1984 prøvde å forsvare konsertene Queen hadde holdt i Sun City under pågående FN-boikott:

“The band is not political - we play to anybody who wants to come and listen”.

Ved å ikke ta stilling, tok man stilling. Det er ofte umulig å slippe unna.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse