Annonse
Helgeland ønsker høgere utdanning. (Foto: Ø. Hanssen)

Den regionale dimensjonen

Universiteter og høgskoler har et samfunnsoppdrag i regionene hvor de opererer. Hvis politikere nå vil ha incentiver for yrkesrelevans i studier, bør den regionale dimensjonen også tas med i regnestykket.

Universiteter er ikke private bedrifter som skal styres av markedskreftene. De er et offentlig ansvar og skal levere kunnskap og utdanning som samfunnet trenger.

Det har vært endel diskusjon rundt forslaget som AP, SP og Frp har samlet seg om i Stortinget. Her ønsker man at yrkesrelevans skal inn som en dimensjon som høgere utdanning skal vurderes ut fra, når penger skal fordeles gjennom statsbudsjettet. Tanken er altså å belønne studier som utdanner kompetanse som arbeidslivet trenger.

Det har ikke manglet på kritikk mot denne modellen. Det er forståelig. Kanskje særlig når man snakker om å måle utdanninger ut fra hvor mange som får relevant jobb etter studiet. Hvordan måler man egentlig dette og er det i det hele tatt en god ide å rangere og måle kunnskap på denne måten? Og hva med den akademiske friheten? Noen er redde for disiplinutdanninger som faktisk trengs selv om yrkesrelevansen kan være mer indirekte. Dette kan f.eks. være innen humaniorafag. Samtidig ser vi at f.eks. at antall studenter innen økonomisk- administrative fag har økt kraftig de siste 20 årene og noen spør seg om man trenger å utdanne så mange økonomer.

Stortinget har gjort noen forsøk på å øremerke studieplasser innen IKT-fag. Det er ut fra en forståelse av at landet mangler kompetanse innen dette fagområdet. Det er ikke alle universiteter og høgskoler som prioriterer teknologiske studier, for det koster. Vi har også sett er at enkelte høgskoler (Finnmark og Nesna) har hatt IKT-studier men i forbindelse med fusjon med et universitet har disse studiene blitt avviklet. Høgskolen i Finnmark og Høgskolen i Nesna hadde en regional rolle og et regionalt samfunnsoppdrag. For Høgskolen i Nesna har fusjonen vært svært brutal. Et helt campus er vedtatt nedlagt. Helgelandsregionen som i utgangspunktet har et svakt utdanningsnivå blir svekket når det gjelder utdanningstilbud. Dette har ikke skjedd uten politisk kamp. Det siste var at Fylkestinget i Nordland krevde at noen av de ekstraordinære studieplassene i revidert nasjonalbudsjett ble lagt til Nesna, men hverken regionråd, kommunestyrer eller fylkesting ser ut til å ha noen innflytelse. Burde de? Det handler jo om demokrati.

Kan man se dette i sammenheng med diskusjonen om relevans? Ja, og da mener jeg at det er en dimensjon som har blitt glemt, nemlig den regionale dimensjonen. En ting er yrkesrelevans som sådan, men vi bør også spørre oss om universiteter og høgskoler har et samfunnsoppdrag i de regionene hvor de opererer. Et ansvar for å utdanne kompetanse som regionene trenger og til å gi et relevant utdanningstilbud til regionenes befolkning. Det er nok naturlig at mange unge reiser ut av sin region for å ta høgere utdanning, men vi kan heller ikke se bort fra at langt fra alle som gjør det kommer tilbake. Man finner kanskje en livspartner og stifter familie i den byen hvor man studerer. Og så ser vi jo også en tendens til at kompetansearbeidsplasser konsentreres i de store byene (hvor utdanningene fins) og at utdanningsnivået generelt er mye høyere i de største byene enn i distriktene. Nærhet til utdanningene gir tilgang på kompetanse. I tillegg bør man jo også ta hensyn til at endel potensielle studenter av ulike grunner ikke har mulighet til å flytte ut av sin region samt at vi har et behov for faglig påfyll, etter- og videreutdanning, osv. Jeg har i en annen kronikk vist at 40-50% av landets IKT-jobbutlysninger har arbeidssted Oslo, og kun 2,5% har arbeidssted i Nord-Norge. Dette skjevheten har økt betydelig de siste årene. Jeg har også observert at Nord-Norge også har en uforholdsmessig liten andel av studieplassene i IKT og stiller spørsmålet om det er en sammenheng.

Hvem har ansvaret? Er det riktig å bare skylde på universitetene selv hvis de ikke oppfyller sine samfunnsoppdrag? Noen vil kanskje si at de økonomiske rammene gitt gjennom statsbudsjettet ikke gir rom for å operere i distriktene og at de dermed presser fram sentralisering. I såfall er det i høyeste grad en politisk sak. Noen vil kanskje legge til at dette også handler om styringssignaler fra departementet og at det er en villet politikk fra sentrale politiske myndigheter. Er det?

Uansett, universiteter er ikke private bedrifter som skal styres av markedskreftene. De er et offentlig ansvar og skal levere kunnskap og utdanning som samfunnet trenger. Det er et statlig ansvar å finansiere universiteter og høgskoler på en rettferdig måte. Universitetenes autonomi skal sikre akademisk frihet, men er ikke et hinder for at demokratiet gjennom politiske myndigheter legger visse føringer på hvor universitetene skal operere og hvilke utdanninger som bør tilbys. Hvis politikere nå vil ha incentiver for yrkesrelevans i studier, bør den regionale dimensjonen også tas med i regnestykket. Kanskje det også er på tide med en debatt om også lokaldemokratiet skal ha et ord med i laget når det gjelder høgere utdanning i deres regioner.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse