Hestehandel i politikken har vel alltid vært til stede, og vil nok fortsatt være det, men i en sak som gjelder omforming av hele samfunnsstrukturen bør vi kunne forvente en høyere demokratisk standard, mener artikkelforfatteren. Foto: Stortinget

Regionreform, hestehandel og mindretallets diktatur

Vi lever i et demokrati som vi har vært stolt av. Demokrati betyr at landet og kommunene styres av et flertall valgt av folket. Men Monica Mælands uttalelser om det gale i opprøret i Finnmark mot tvangssammenslåingen med Troms, har gitt meg ny erkjennelse. Det er ikke flertallets diktatur vi opplever, men mindretallets diktatur.

Da representanter for regjeringen møtte til debatt på TV om sentraliseringsoppstyret, kom det fram at det var et mindretall som sto bak hele saken. Venstre erkjente at det var de som hadde fremmet saken i regjeringen, og de var så få i partiet at alle var enig i det. I Høyre finner vi de som gjerne ser at penger og makt på få hender kan være en vellykket sak. De har dessuten en leder som er flink til å samle flokken om samme mening, så også der er det nok klart flertall. Frp. sa fra om at de egentlig ikke var enig i saken, men at saken var av typen ta og gi, og at partiet var blitt enig om å støtte saken for å få i gjennom andre saker de brente for. Dermed ble det flertall i regjeringen.

Dette er en måte å styre landet på som kalles hestehandel-politikk, og som gjør at vi aldri kan vite sikkert hvem som vinner i «lotteriet». Men i Stortinget ble det verre, for selv om alle i regjeringspartiene stemte for, var de fortsatt i mindretall. Men Krf. ble redningen. Krf. hadde opprinnelig et krav om først å få vite hvilke saker reformen skulle tilføre de nye kommunene og fylkene. De ga sitt ja før dette blir klart. Det er tydelig at lysten til å føle seg betydningsfull og ha følelse av å ha makt, ble for stor. Fra historien om livet her i nord finner vi at vestlendingene var kjent som dyktige hestehandlere. Hestehandel i politikken har vel alltid vært til stede og vil nok fortsatt være det. Men om demokrati i praksis skal være det vi egentlig mener med demokrati, må det i styrende organer vises respekt både for flertall og mindretall i folket de representerer, og da på en helt annen måte enn det vi ser i denne saken.                      

Det omfattende sentraliseringsforslaget skiller seg ut på fire måter fra de vanlige saker regjering og Storting behandler:

  1. Saken dreier seg om stor omforming av selve samfunnsstrukturen, som ikke så enkelt lar seg resette, om den nye strukturen viser seg lite tjenlig eller direkte uegnet.
  2. Det forberedende arbeidet har allerede kostet mye penger og arbeid som regjeringen på tross av krav om innsyn, holder skjult.
  3. Folket har ved avstemminger med få unntak vist sterk mostand mot forslag om sammenslåing, for i motsetning til ekspertene vet de gjennom eget dagligliv hva som egen kommune eller fylke trenger for å få til en bedre fremtid. Det er blant annet ved ikke å miste en rimelig nærhet til de offentlige tjenester.  Offentlige tjenestemenn innehar kompetanse og status, som gjennom historisk tid har vært en særdeles viktig faktor for utvikling av både kultur og næringsliv.
  4. Det er uforstående at regjeringen tør å gå så sterkt ut mot det opprøret mot saken som både politiske grupperinger og folk flest har satt i gang.

Da regjeringen satte i gang arbeidet med Venstres forslag, ble det satt ned en ekspertgruppe til å utarbeide et forslag til storstilt sentralisering av både kommuner og fylker. Jeg er ikke kjent med hvilke eksperter som ble tildelt oppgaven. Men det er gammel kunnskap at en ekspert er en som kan mye om lite, og lite om mye. Norge er et svært langstrakt land med ulike strukturer rundt dalstrøk, elver og fjorder, øyer og fjellstrøk med vidder. Ulikhet for hvert enkelt område som krever kunnskap bare de som bor der kan gjøre rede for. Forslag om ønskelig strukturendring krever derfor mere kunnskap enn det ekspertene har hatt. Finnmark er vårt desidert største fylke, som er velsignet med rike ressurser både på land og hav. I tillegg er Finnmark i sterkere grad enn Troms et fylke der vi finner tre levende kulturer; «nordmenn», samer og kvener. Det er i seg selv et stort ansvar å kunne styre fylket slik at alle disse kulturene blir tatt vare på, og får nødvendig rom for opprettholdelse og egen utvikling. Et ansvar våre sentrale politikere til nå ikke har villet ta på alvor. Et godt eksempel på det er Røkkes inntog i Finnmark og Sandbergs arbeid for å få til ei ordning med salg av fiskekvoter på auksjon. At dette ville være med på å legge kysten i nord, og da særlig Finnmark, øde, vakte ingen bekymringer i sittende regjering.

Det gjør godt å se at folket i Finnmark, med god støtte også fra Troms, gjør så klart opprør mot  regjering og Storting sine maktovergrep. Men da må også de som sitter i politiske posisjoner prioritere arbeidet for å gi vekst og stabilitet i alle de mindre samfunnene i fylket. Ikke minst gjelder dette fisker-samfunnene langs kysten, som har verdens rikeste fiskeressurser rett utenfor stuedøra. Finnmark har for få innbyggere i forhold til landområde og ressurser. Men det vil kreve idealisme, tro og overbevisning, for dette vil være mot sittende regjeringens overbevisning om at alt som er stort, er både billig og bra. Kan det være derfor Røkke satser på høyhus i Oslo? Kanskje han der bruker noen av pengene han tjente på kvotene han fikk i Finnmark?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse