Annonse

Regjering vil egentlig avvikle fylkeskommunene

For om lag hundre år siden, i 1919, fikk vi en navneendring på forvaltningsnivået under stat. Norge brukte det danske navnet amt, men ønsket om fornorskning medførte et skifte tilbake til fylke. Nå endring igjen, til «region», og antallet ned fra 19 til 10, med konflikter og mange dårlige navn og manglende folkelig oppslutning. Begrepet Region brukes oftest om et større avgrenset område, som er større enn lokalsamfunnet (kommunen eller byen) og mindre enn nasjonen. En slik region vil som regel bestå av flere kommuner, men kan også være en landsdel eller en by (Oslo). Mange land i Europa bruker begrepet region på en administrativ underinndeling av landet; for eksempel departement (Frankrike), provins Nederland), län (Sverige), amt er blitt til region i Danmark. Sammenslåinger til større regioner omtales som den nye regionalismen i Europa og EU og betyr sentralisering. Nå er Norge kommet etter.

Den nye regionalismen, som har utviklet seg siden 1980-årene i Europa, bygger på tankegods som inneholder; (1) det faktum at regionen består av økonomiske “clustre” som staters økonomiske utvikling hviler på; og (2) videre den normative idè at regionen settes i sentrum for mer lokaldemokrati som motkraft mot staten, 0g (3) ha plan- og utviklingsfunksjoner. Kommunene kan gjerne være små med ansvar for å ta seg av lokal velferd og personlige nærhetstjenester som omsorg, barnehager og skole Alt dette er blitt oversett i Norge av den markedsorienterte regjeringen.

Frankrike satser på regioner og sentralisering, med en politisk intensjon om å skape vitale og handlekraftige regioner og folkevalgte forsamlinger. Regionene er gitt konstitusjonell forhandlingsrett overfor staten. Forhandlingene munner ut i juridisk forpliktende plankontrakter, Contrat de plan - Ètat et Regions, om omforente løsninger og tiltak. Kontraktene har en varighet på seks år med faste rammer og sikring av statlige overføringer, hvor overføringene er lovpålagt å ha en regional utjevningseffekt. Rike regioner får en langt mindre andel av de statlige overføringene enn de mest fattige. Målsettingen er klar, det dreier seg om å skape en effektiv strategi rettet mot regional ubalanse, og særlig en motkraft mot den sterke veksten i Paris-området og i andre større by-regioner. Om plankontraktene, uttalte i 2001 daværende norske Statskonsult (nå Difi) seg svært positivt om den franske demokrati- og regionreformen. Statskonsult påpekte, sentralisering ja, men betydningen av at både staten og regionene får et delt konstitusjonelt ansvar for utviklingsoppgaver og kompetansebygging som tidligere var fullt ut statlig er et viktig demokratisk tilskudd. Regionbygging i Frankrike hedres. Ved inngåelse av den enkelte plankontrakten skjer det en nasjonal markering.

Slik tenker ikke den sittende norske trippelblå regjeringen. Den ønsker seg noen regioner/fylkeskommuner som skal forsvinne av seg selv etter hvert. Det har de klart uttalt. Uten utviklingskraft i form av oppgaver, nye ressurser, institusjonell desentralisering og kompetansebygging vil dette skje. Den anser det det regionale demokratiet bare som en hemsko for effektivitet. Markedsstyrte funksjonelle regioner uten folkevalgt styring ønsker de i stedet å bygge opp omkring de største byene, med konsentrasjon av bosetning, arbeidsmarked og finanskapital

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse