Ulykken for det norske forsvar heter F-35. Norges politikere satset alt på ett eneste kort i Norges-historiens dyreste våpenkjøp med konsekvenser for  resten av forsvaret, inkludert  en hel landsdel som  mistet et forsvar som hadde stor tillit i folket, skriver Einar Sørensen: Bildet er fra mottaksseremonien for F-35 flyene på Ørland flystasjon i november 2017. Statsminister Erna Solberg hilser på en F-35 pilot. Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvaret

Regjeringen har et stort tillitsproblem

Beskyttelsen av Nord-Norge forutsetter flystyrker i nord. Bare spør NATO og våre allierte.

Stortingsrepresentant for Høyre og partiets forsvarspolitiske talsperson, Hårek Elvenes, skal ha takk for at han ikke mistror mine motiver som ihuga forsvarsvenn. Jeg for min del tviler ikke et øyeblikk på at han ikke har nøyaktig samme holdning. Jeg tror faktisk så godt om norske politikere at jeg ikke vil tillegge en eneste av dem andre intensjoner enn de beste, alt etter hvilket parti og ståsted de har.  I et demokrati har vi alle plass.

Problemet for Hårek Elvenes er at han som sentral person settes til å forsvare et Høyre og en regjering  som nå er på kollisjonskurs med store deler av den norske opinionen om  landets forsvarsevne. Vi er dessverre ikke beroliget av alle tall og argumenter som føres frem. Tallrike faglige vurderinger fra inn- og utland bare forsterker vår uro.

Det gjør således  inntrykk at Norges forsvarssjef, Haakon Bruun-Hanssen,  slår fast at det er et økende sikkerhetspolitisk tomrom i Nord-området og at det er lett for «andre» å fylle dette. Det er et ubestridelig faktum at vår landsdel er mest utsatt sikkerhetsmessig med en nedrigget hær, manglende sjøforsvar og luftforsvar.

I min logikk betyr dette at Langtidsplanen for Forsvaret ikke innfrir det vi  som nasjon må kreve av et slik kostbar plan: At den leverer i form av økende sikkerhet og ikke skaper det motsatte.

Ulykken for det norske forsvar heter F-35. Norges politikere satset alt på ett eneste kort i Norges-historiens dyreste våpenkjøp med konsekvenser for  resten av forsvaret, inkludert  en hel landsdel som  mistet et forsvar som hadde stor tillit i folket. At dette skapte og vedlikeholder en sterk mistillit er både legitimt og veldig bra.

Vi har ikke sett sluttregningen for 52 stk F-35, med milliardsluket på Ørlandet og så ditto milliarder til tankfly for at F-35 skal kunne gjøre jobben i nord. Beskyttelsen av Nord-Norge forutsetter flystyrker i nord. Bare spør NATO og våre allierte.

Da er spørsmålet om Høyre ønsker å kjøpe flere F-35, eller om de skal splitte opp styrken på Ørlandet slik at en større andel av flyparken får stående opphold i nord – og hvor da? 3 stk F-35 som utrykningsfly på sprengt Evenes er  ikke svaret.

Tilbakeflyttingen av F-16 fra Ørlandet til Bodø  duger i dag og da  må vi anta at F-16 er god nok i mange år fremover. Det er jo derfor våre viktigste NATO-allierte  med det amerikanske flyvåpen i spissen  nå gjennomfører en storstilet modernisering av sine F-16-fly, som mer enn noe annet skal brukes til forsvar av eget territorium og støttefunksjoner for bakke-operasjoner, faktisk helt til 2048, ifølge anerkjent internasjonal fagpresse. (Air International, januar 2019)

Nettopp dette siste må telle betydelig når valg av våpen skal gjøres. Men er løsningen et kampfly som kan skyte ned 30 motstandere før det selv går i bakken? (under ideelle forhold i luftrommet over en amerikansk ørken!)

I vår tid og i vår del av verden er heldigvis væpnet konflikt, krig, nesten utenkelig. Bak ligger forebygging og beroligelse  i den vellykkende forsvarspolitikk Norge har ført helt siden vi ble med i NATO for 70 år siden.  Dette er nå endret. Norge legger nå mesteparten av sine ressurser på et særdeles offensivt kampsystem. Vi deltar således i våpenkappløpet i Arktis.

Ikke uten grunn reagerer erfarne forsvarsledere på utviklingen.

I stedet for beroligelse  har vi fått et linjeskifte til  avskrekking og avstraffelse, og dermed bidratt til økt spenning, for å sitere tidl. Brig N-sjef, oberst Eldar Berli i Nordlys 28. nov i fjor.

Jeg hitsetter også tidligere Generalinspektør for Hæren, Lars Johan Sølvberg, som i Nordlys 6. desember påviste  det han betegnet som uforsvarlig fravær av forsvarsevne i Nord-Norge, som et av de store feilgrep som har medvirket til at en stabil forsvarspolitikk gjennom 70 år nå er erstattet med økende usikkerhet.  

Undertegnede definerer seg selv som en voksen og erfaren observatør uten bindinger i noen leir. Jeg er vokst under den kalde krigens siste år og flasket opp med begrepet totalforsvar og deltok i viktige organisasjoner som Folk og Forsvar.

Den gang var det sivile samfunn den viktigste del av det norske forsvaret, og for våre væpnede styrker var det avgjørende at det sivile samfunn ikke bare støttet forsvaret, men innforstått med at dette beslagla store deler av samfunnets ressurser.

Det er denne forståelse mellom det sivile og militære Norge som i dag er satt i spill, og dette er en av de mest alvorlige utfordringer for våre politiske myndigheter. Vi kan ikke ha et forsvar frikoblet  hva det sivile samfunn føler og mener, og noe av det mest sentrale i forsvarstenkningen var og er at forsvaret hele tiden må være nært der folk lever og bor. Avstand er en dårlig grunnmur for sikkerhet og fred.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse