Annonse
Foto: Colourbox

Rehabilitering i Nord Norge - kritisk under koronatida

Habilitering- og rehabiliteringstjenester både i kommunene, i sykehus og i private institusjoner ble sterkt berørt av helsemyndighetenes anbefalinger om å stenge ned aktiviteter som innebar sosial kontakt som ikke var kritisk nødvendig. En rekke tjenester med rehabiliterende, habiliterende og forebyggende formål ble sterkt redusert eller nedstengt. Flere av tilbudene er nå i ferd med gradvis å åpne igjen, men mange pasienter har fått utsatt eller avlyst sine tilbud. Dagens situasjon er preget av forlenget ventetid i kombinasjon med redusert kapasitet i tilbudene.

Dette gir risiko for redusert aktivitet, deltakelse og mestring av hverdagsliv på grunn av økt funksjonssvikt og smerter for personer med rehabiliteringsbehov. Langtidskonsekvenser kan være at en ikke klarer å komme tilbake i jobb eller får økt behov for helse- og omsorgstjenester.

Personer med nyoppstått behov for spesialisert rehabilitering i sykehus står i fare for å miste nødvendig helsehjelp i en kritisk fase. Rehabiliteringsavdelinger og til dels også rehabiliteringspersonale er fortsatt delvis omdisponert. Ambulante rehabiliteringstilbud har vært redusert, og lærings- og mestringstilbud har ligget nede en lengre periode. Samlet innebærer dette at tidsvinduet for optimal rehabilitering for mange ikke utnyttes. I dialog med kompetansemiljøer i Helse Sør-Øst, og de regionale koordinerende enhetene i Helse Midt og Helse Vest, kommer det fram geografiske forskjeller. Rehabiliteringstilbud i spesialisthelsetjenesten i Nord Norge synes å ha vært nedstengt og redusert i større grad enn i øvrige deler av landet. Dette er uheldig.

Kommunene må i denne situasjonen ta imot pasienter fra sykehus som ikke har fått tilbud om, eller ikke har fått fullført spesialisert rehabilitering. Kommunene må samtidig foreta en hard prioritering av hvem de skal tilby hjelp til i en presset situasjon. I utgangspunktet vet vi at det er store forskjeller i kommunenes kapasitet og kompetanse når det gjelder å ivareta innbyggernes rehabiliteringsbehov.

Det er ikke gjort endringer for ordningen koordinator og koordinerende enhet, men rett til Individuell Plan og kontaktlege er falt bort i pandemiperioden. Det er kritisk for de som skrives ut fra sykehusene dersom det ikke foreligger videre plan for kommunal oppfølging. Det er mer enn noen gang behov for god forløpsplanlegging, selv om en ikke i denne perioden har plikt til å utarbeide individuelle planer som dekker tjenester fra ulike sektorer.

Selv om både de private rehabiliteringsinstitusjonene og sykehusene trapper opp spesialisert rehabilitering, vil det ta tid å komme tilbake til normalt nivå. Det vil være behov for økt kapasitet generelt, i tillegg til å ivareta Covid-19-overlevere med rehabiliteringsbehov. Her vil det være behov for å bygge opp ny kompetanse, og spesialiserte tilbud for de alvorligst rammede. Man ser mange og ulike funksjonsforstyrrelser i etterkant, og dette er et nytt felt hvor langtidskonsekvensene er ukjent. Det begynner å komme spredte publikasjoner som fokuserer på rehabiliteringsbehov.

For personer med medfødt utviklingshemming er støtte, sosiale kontakter, jobb og aktivitetstilbud blitt redusert eller stoppet. En reduksjon av tjenestetilbudet har både umiddelbare og langsiktige negative konsekvenser med forventet funksjonstap og psykiske belastninger både for den som har en funksjonsnedsettelse og familien.

Noen tjenester har lagt om arbeidsformen til telefon/videooppfølging, noe som har fungert som et midlertidig supplement. Det er viktig å påpeke at dette ikke er en likeverdig erstatning for fysisk oppfølging i tråd med faglige nasjonale retningslinjer. Nye måter å løse tjenester på via distanse vokser frem og kan gi langsiktige gevinster som for eksempel e-læringspakker til pasientgrupper eller kompetansehevende e-læringskurs for helsepersonell. Tjenester på distanse må imidlertid sees som et supplement mer en ei erstatning for den fysiske rehabiliteringsoppfølgingen.

Koronasituasjonen belyser hvor skjøre slike komplekse tjenester kan være når det oppstår store kriser i samfunnet. Selv om habiliterings- og rehabiliteringstilbudet er svekket i denne krevende tiden, er det viktig at de med behov for tjenester henvender seg til de aktuelle instanser, melder sine behov og får hjelp til å komme videre i forløpet.

  • Cathrine Arntzen, professor, Senter for omsorgsforskning nord, UiT Norges arktiske universitet/UNN
  • Audny Anke, professor, Rehabiliteringsavdelinga, UNN
  • Audhild Høyem, Rådgiver, Regional koordinerende enhet for habilitering og rehabilitering, UNN
  • Anne Winther, prosjektleder for Rehabilitering i Nord-Norge, UNN
  • Tove Hauan Løvli, rådgiver Koordinerende Enhet, UNN
  • Vegard Horne, regional rådgiver i rehabilitering, UNN
  • Marika Ljetoff, regional rådgiver rehabilitering, UNN 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse