Det bør være tid for en viss realisme – også for reindrifta, Sametinget og de politikere som kappes om å male fanden på veggen om Nussir får starte sin kobberutvinning i Repparfjord, skriver Oddmund Enoksen. Foto: Ragnhild Enoksen

Marginalt tap for reindrifta i Repparfjord

Brødtekstbilder: 
Temaheftet som artikkelforfatter Oddmund Enoksen karakteriserer som et «kampanjeskrift» for å gi reindrifta argumenter mot utbyggingstiltak.

I sommerhalvåret er det behov for et beiteareal på rundt 147 dekar pr reinsdyr. I vinterhalvåret er tilsvarende arealbehov ca. 200 dekar. Det er i sommerhalvåret reinen vokser og legger på seg. I vinterhalvåret handler det bare om å berge livet.

0,2 promille

Nussirs planlagte gruvedrift i Repparfjord vil legge beslag på 400 dekar til industriell aktivitet. I praksis er dette arealet allerede i dag i bruk til industriformål, bl.a. produksjon og lagring av pukk. Det fysiske tapet av beitearealer ved oppstart av ny gruvedrift vil derfor være heilt marginalt. Det eine av de to reinbeitedistriktene som gjør bruk av området i dag  – har til sammenligning et samla areal til disposisjon på 1.844.000 dekar til disposisjon. Industriområdet utgjør således kun 0,2 promille av det totale arealet.

 Kampanjehefte fra Nellemann og Vistnes

Men så anføres det fra reindrifta og Sametingets side at gruvedrifta vil føre til at reinen vil bli forstyrra av gruvedrifta og trekke seg unna området. Det vil oppstå store såkalte unnvikelseseffekter. Effekter som angivelig skal true heile eksistensen til de to reinbeitedistriktene.

Reindrifta og Sametinget har støtta seg på ei vurdering fra Christian Nellemann og Ingunn Vistnes (rapport fra Norut Alta). Samme Nellemann og Vistnes utga i 2004 – sammen med Kirsti Strøm Bull – temaheftet «Inngrep i reinbeiteland». Heftet er et kampanjeskrift hvor formålet er å gi reindrifta argumenter for å hindre utbyggingstiltak i områder med reindrift – i praksis bortimot 40 % av landarealet i Norge.

Heftet gjennomsyres av ei oppfatning om at reindrifta kontinuerlig har tapt arealer og står på kanten av stupet hvis det blir gjennomført ytterligere utbygging av veger, kraftlinjer, hytter, vindmøller eller andre «inngrep».

Det er symptomatisk at heftet inneholder kart som viser hvordan vegnettet i Finnmark har blitt bygd ut fra 1940 og fram til i dag. Det underliggende budskapet er klart: Vegutbygginga burde ikke ha vært gjennomført. For den har vært til skade for reindrifta.

Samme holdning kommer til uttrykk for anna infrastruktur: Den betydelige utbygginga av havner, flyplasser, kraftstasjoner, kraftlinjer, hytter, militæranlegg og radarstasjoner som er gjort i Finnmark, har også skada reindrifta. De tre forfatterne målbærer i praksis det synet at Finnmark burde ha vært bevart som et u-land hvor reindrifta aleine skulle hatt armslag. Hva resten av folket i Finnmark skulle ha funnet på, er forfatterne tause om.

Forskning og rettspraksis

Heftet omtaler også forskning om konsekvenser for reindrifta av ulike utbygginger. Det framstilles som om det er enighet blant forskerne om at ny infrastruktur skaper store og permanente unnvikelseseffekter hos reinen. Samme oppfatning ligger til grunn for Norut-rapporten som Nellemann og Ystnes laga om gruvedrift i Repparfjord.

I virkeligheten viser nyere forskning det motsatte av det Nellemann og Ystnes hevder. I en anleggsperiode vil det oppstå en viss unnvikelse av rein. Dette på grunn av stor menneskelig aktivitet. Men denne effekten fortaper seg normalt rimelig fort når anleggsfasen blir avløst av en driftsfase. Foreliggende forskning er oppsummert i NINA-Rapport 1305 – Vindkraft og reinsdyr – fra 2017.

I kraftledningsskjønnet (ny kraftledning fra Balsfjord til Hammerfest) som Nord-Troms tingrett avhjemla i fjor høst, krevde advokat Anja Jonassen på vegne av Helligskogen reinbeitedistrikt ei samla erstatning på 13,5 millioner kroner. Tingretten tilkjent ei erstatning på 967.000 – 7 % av kravet. Det er samme advokat Jonassen som på vegne av et av reinbeitedistriktene har gått ut og hevda at gruvedrift i Repparfjord vil bety kroken på døra for reindrifta der.

Med henvisning til Nellemanns forskning hevda reinbeitdistrikt at det bare var ei myte at reinen vente seg til kraftlinjer. Tingretten ga imidlertid ingen støtte til Nellemanns og Ystnes sine studier fra 1998/1999 som hadde konkludert med stor og varig unnvikelse av rein ved bygging av nye kraftlinjer.

SP artikkel 27

Reindrifta og Sametinget har med brei penn påstått at gruvedrift vil krenke artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) som beskytter samenes utøvelse av reindrift. Oppfatninga deles ikke av Næringsdepartementet.

Det er i denne forbindelse verdt å merke seg at departementets oppfatning er sammenfallende med vurderinga som ble gjort av Sametingets egne utredere da de i juni 2012 laga et notat til Sametingsrådet. Notatet konkluderer med følgende:

«Planlagt gruvevirksomhet vurderes til ikke å overskride terskelen for hva som kan tillates etter SP art. 27.

Hvorfor Sametinget har funnet det opportunt å innta det motsatte standpunkt av det egne utredere hadde konkludert med, kan man lure på. Men det er nærliggende å anta at ønsket om å framstå som flaggbærer for motstand mot ethvert nytt prosjekt har overstyrt de faglige vurderingene.

Avbøtende tiltak

Det er på det reine at ny gruvedrift i Repparfjord vil kunne ha noen potensielle negative virkninger for reindrifta også i driftsperioden. Men dette vil kunne motvirkes gjennom avbøtende tiltak. Reguleringsplanen og driftskonsesjonen gir anvisning på slike tiltak.

Men reindrifta har så langt nekta å gå i dialog eller forhandlinger med Nussir AS om slike tiltak. I stedet bruker reindrifta og Sametinget all sin energi på å krisemaksimere.

I ovennevnte notat fra 2012 kom Sametingets egne utredere med en klar advarsel hvis man gikk imot driftskonsesjon:

«En alternativ A tilnærming vil kunne medføre at Sametingets respekt og autoritet hos mineralnæringen svekkes i og med at en relativt liten gruve uten nye arealinngrep, utover deponi, ikke kan aksepteres.»

Denne advarselen har Sametinget bare vendt det døve øret til.

Gruvedrift på 70-tallet – reintallet økte

Fra 1972 til 1979 var det gruvedrift i Repparfjorden i regi av Folldal Verk AS. Det var da en type drift som hadde potensiale til å skape langt større negative virkninger for reindrifta enn Nussirs planlagte underjordiske drift. Men ser vi på reintallsutviklinga for de to involverte reinbeitedistriktene, Fálá og Fiettar, er det ikke mulig å se at gruvedrifta hadde noen ødeleggende virkning.

I 1969 var reintallet i Fálá 820. I 1980 hadde reintallet økt til 2440 – nesten ei tredobling. Tilsvarende tall for Fiettar var 2010 og 3237 – ei økning på 61 %. (NINA-rapport 672 – Historiske tamreintall i Norge).

Når gruvedrifta på 70-tallet ikke tok knekken på reindrifta, men tvert imot ikke var til hinder for ei sterk økning i reintallet, er det mildt sagt lite troverdig å påstå at ei mye meir moderne og skånsom drift de nærmeste åra vil bety kroken på døra for fortsatt reindrift i området.

Det bør være tid for en viss realisme – også for reindrifta, Sametinget og de politikere som kappes om å male fanden på veggen om Nussir får starte sin kobberutvinning i Repparfjord.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse