Annonse
At den hobbyvirksomhet som utøves eventuelt skal få lov til å stoppe Arctic Center eller nye boliger, kan ikke karakteriseres som anna enn galskap, skriver Oddmund Enoksen om reindriften på Kvaløya utenfor Tromsø. Foto: Ole Åsheim

Reindrift på Kvaløya - næring eller hobby?

Det er en utbredt misforståelse at det foreligger rett til reinbeite i all utmark. Eller at det foreligger sammenfall mellom rett til beite og et administrativt fastsatt reinbeiteområde (reinbeitedistrikt).

1.783 kg. Dette var reinslaktekvantumet for reinbeitedistriktet Kvaløya i Tromsø i 2017. Med en kilopris på 96 kroner gir det en kjøttproduksjonsverdi på kr. 171.000.

Tilsvarende tall for 2016 var 2.483 kg og en produksjonsverdi på kr. 238.000. For 2015 og tidligere år foreligger ikke offentlige tall for slaktekvantum. Men basert på antall slakta rein, er det på det reine at slaktekvantumet har vært vesentlig lavere enn tallet for 2017.

Reinbeitedistriktet på Kvaløya består av to siidaer (driftsenheter). Når to siidaer i løpet av et år bare klarer å produsere kjøtt til en samla verdi på rundt kr. 200.000, er det grunn til å spørre om man har med næring eller hobby å gjøre.

Det hadde ikke vært grunn til å reise dette spørsmålet hvis reindrifta på Kvaløya hadde latt øvrig virksomhet på samme øy være i fred og få lov til å utvikle seg. Være seg bygging av boliger, etablering av alpinanlegg eller fornybar og miljøvennlig energiproduksjon i form av vindturbiner. Men når reindrifta legger seg på tverra for nærmest all utbygging og utvikling på Kvaløya, er det grunn til å stille spørsmålet om næring eller hobby.

Den 18. februar i år kunne Nordlys over tre sider – forsida inkludert – fortelle at «Reindriftsnæringa SLÅR ALARM». Reindriftas krav var at urbaniseringa av Kvaløya måtte stoppes. Boligbygging i Eidkjosen hadde angivelig gjort uopprettelig skade. Videre vekst på øya ble hevda å være uforenlig med utøvelse av reindrifta.

Måneden etter hadde NRK Troms samme budskap. «Reineierne i Tromsø krever at kommunen setter en stopper for utbyggingen på Kvaløya», var oppslaget den 18. mars. Grensa for kva reindrifta tålte, var nå nådd.

Reintallsutvikling

Ifølge NINA-rapport 672 (Historiske tamreintall i Norge fra

1800-tallet fram til i dag) har reintallet på Kvaløya utvikla seg som følger fra 1950 og fram til i dag:

År

1950

1959

1965

1970

1980

1990

2000

2010

2018

Antall

300

400

300

770

495

117

768

549

652

Det er ikkje mulig å påvise noen samanheng mellom utviklinga i reintall og den store utbygginga av boliger som har skjedd på Kvaløya i samme periode. At reindrifta nå er så pressa at tålegrensa er nådd, gir talla heller ingen dekning for.

Men reindriftas klagesang på Kvaløya er akkurat den samme som vi har kunnet høre fra Trøndelag og nordover gjennom fleire tiår: At reindrifta stadig mister beitearealer, blir fortrengt av anna virksomhet og står på kanten av stupet.

I tillegg har det de siste åra blitt fast takst for reindrifta å påberope seg brudd på artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter ved alle utbyggingstiltak. For samisk reindrift er utøvelse av kultur. Og denne kulturen er angivelig trua være seg ved små eller store utbyggingstiltak.

I virkeligheten er det motsatt: Det er ikkje reindrifta som har blitt fortrengt, men reindrifta som har fått stadig større appetitt på nye områder. Og som har oppdaga at det er penger å hente ved å fremme krav om erstatning ved ethvert utbyggingstiltak.

Rett til reinbeite overalt på Kvaløya?

Det er en utbredt misforståelse at det foreligger rett til reinbeite i all utmark. Eller at det foreligger sammenfall mellom rett til beite og et administrativt fastsatt reinbeiteområde (reinbeitedistrikt).

Denne misforståelsen har sitt opphav i at Landbruksdepartementet gjennom lang tid hadde lagt til grunn at retten til å utøve reindrift omfatta all utmark innenfor reinbeitedistriktene. Dette var ei uriktig oppfatning, noe Høyesterett slo fast i Korssjøfjelldommen fra 1988.

Sjøl om det har gått 30 år siden Høyesterett fastslo at det ikke foreligger rett til reinbeite i all utmark, men at beiteretten må ha et rettslig grunnlag (alders tids bruk), er det fortsatt slik at Landbruksdepartementets gamle og feilaktige rettsoppfatning sitter igjen. Ikke bare hos reindriftsutøvere. Men også i den offentlige forvaltning i stat, fylker og kommuner.

Det stilles nesten aldri spørsmål ved om det virkelig er opparbeida rett til reinbeite gjennom alders tids bruk. I stedet legger man ukritisk til grunn de arealbrukskart som reindrifta sjøl har laga grunnlaget for. Arealbrukskart som ofte er grovt misvisende og som ikke har noen juridisk bindende status. Men arealplanleggerne i kommunene forholder seg likevel til disse kartene som om de skulle være rettsgyldige.

I hvilken utstrekning det gjennom alders tids bruk er erverva rettigheter til reinbeite på Kvaløya, kjenner jeg ikke til. Men det vil overraske om man ikke også her har en situasjon hvor det er store områder hvor det ikke er opparbeida slike rettigheter, men hvor reindrifta sjøl, kommunen og andre offentlige instanser likevel opptrer som om det foreligger rett til reinbeite i all utmark.

På tide å sette ned foten

Det er på høg tid at foten blir satt ned for reindriftas urettmessige og urimelige krav om at alle andre må innordne seg. At den hobbyvirksomhet som utøves på Kvaløya eventuelt skal få lov til å stoppe Arctic Center eller nye boliger på Kvaløya, kan ikke karakteriseres som anna enn galskap. Når reindrifta sjøl ikke evner å vise magemål, må det kunne forlanges at politikere og forvaltning manner seg opp til å sette skapet på riktig plass.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse