Annonse
Per Kitti (bildet) har ikke samtykket til å være med i filmen "Reinmarerittet" som nå blir viset på Tromsø Internasjonale Filmfestival. Resultatet av opptakene han først var med på ble noe helt annet enn Kitti var forespeilet, hevder artikkelforfatter Stine B. Sveen. Hun har bistått Kitti i konflikten med filmskaperen. Foto: Nordlys arkiv / Ola Solvang

«Reinmarerittet» 

En kommentar til tilblivelsen av filmdokumentaren «Reindrømmen»

Utgangspunktet for dette innlegget er at reineier Per Kitti medvirker i filmen «Reindrømmen» - uten å ha gitt sitt informerte samtykke. Filmen vises mot hans uttrykkelige vilje. Undertegnede har bistått Per Kitti i hans kamp for sitt personvern:

Forestill deg at du er i en rettssak. Det er din sak mot staten. Det er en sak av største betydning for deg og din framtid. Du ser en mann i salen med kamera. Han filmer. Du har aldri sett han før. Du spør han hva han gjør der, men får ikke riktig noe svar. Han filmer hele rettssaken.

Noen måneder etterpå ser du han igjen. Han kommer hjem til deg. Sier han vil lage en film om gårdsdriften på øya di. Det står det også på samtykkeskjemaet. Du undertegner. Dette er noe du kan tenke deg å være med på. Mannen vil filme din gårdsdrift. Familien din har hatt gård på øya i flere generasjoner. Øya ligger ved en by som stadig vokser. Dette preger gårdsdriften. Du har lyst til å formidle utfordringene i din hverdag for bybefolkningen og andre.

Filmingen begynner. Du synes ikke mannen virker riktig interessert. Du avslutter filmprosjektet for din del. Sier det ikke blir mer opptak.

  • Les filmskaper Fridtjof Kjærengs svar på dette innlegget: Reindrømmen

Det går to og et halvt år. Du tror filmprosjektet er skrinlagt. Du har ikke hørt noe mer. Men så hører du plutselig fra andre at du er med i en film som vises i nabolandet. Det ligger bilder av deg på nettet som reklamerer for filmen. Et portrettbilde av deg selv på traktor på gårdsplassen. Over bildet står det «Bjarte Hansens liv og prøvelser». Men dette er ikke deg. Bjarte Hansen er naboen din. Han overtok driften av nabogården for noen år siden. Dere er i konflikt om gårdsdriften. Filmen er om han.

Mannen med kameraet er hos deg en dag og viser filmen. For den skal vises i ditt eget land også, både på kino og TV. Det viser seg at du er en sentral person i filmen. Du er den som gjør livet vanskelig for Bjarte Hansen. Og din gårdsdrift er visst ikke rare greiene sammenlignet med hans.

Dette er ikke filmen du ville være med på. Mannen har med seg et nytt samtykkeskjema han vil du skal underskrive. Mannen sier det er han som har lagd den veldig kjente TV-serien du vet. Du samtykker likevel ikke. Du tar kontakt med TV-selskapet i nabolandet. De sier du har godkjent filmen. Det har mannen med kameraet fortalt. Og dessuten så er filmen beskyttet av ytringsfriheten. De legger filmen om deg ut på nettet en hel måned.

Du tar kontakt med dem som skal vise kinofilmen der du bor. De svarer ikke. Du purrer. Du får beskjed om at de bare hører på det mannen med kameraet sier. De velger filmen som åpningsfilm på en filmfestival. Mannen med kameraet inviterer deg til åpningsfesten for å kaste glans. Du sier han ikke skal ta kontakt med deg mer. To dager etterpå sender han deg sine hjerteligste gratulasjoner til 50-årsdagen. Han synes han kjenner deg nå. Han eier tross alt bruddstykker av ditt liv. Han kan bruke dem «vederlagsfritt», som det sto i samtykkeskjemaet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse