Annonse
Som ansatt kan jeg ikke si at jeg har sett annet enn festtaler for akademisk frihet og den slags fra hennes hånd. Heller ingen kamp for å motarbeide det kontinuerlige osmotiske trykket for å gjøre universitetet om til en forsknings og utdannelsesfabrikk, skriver Svein Anders Noer Lie. (Foto: Nordlys arkiv)

Rektor Husebekks håndslag til dem hun representer

Tydeligvis mener Rektor Anne Husebekk at det avgjørende her handler om at rektor får større råderett over ressursene ved universitetet.

En vanlig ansatt ved universitetene i Norge har omkring 9 års utdannelse. For en professor kan vi legge til 3-4 år. I tillegg har de fleste som har fått seg en slik stilling brukt mye av sin fritid på komme i posisjon. Konkurransen om å få jobb på universitet er svært høy. Så hva kan være motivet for å bruke sin tilmålte tid på jorda på denne måten? Lønn? En professor tjener et par lønnstrinn mer enn en lærer med full utdannelse og ansiennitet i skoleverket. Jeg selv, som er førsteamanuensis tjener 2-3 lønnstrinn mindre denne læreren. Mye fritid? Neppe! Prestisje og status? Muligens. Men med en slik innsats og utdannelse er det mulig å tenke seg langt smartere valg når det kommer til sosial status. De aller fleste som jobber ved et universitet har havnet der fordi de er interessert i et kunnskapsområde og formidling av denne kunnskapen. De brenner for noe som ikke kan måles i penger eller andre kvantitative mål. Dette er livet til en ansatt ved universitetet; en kamp for å få tid til å forske, skrive og formidle ut i fra egne premisser.

De siste 20 årene kan ikke sies å handle om å bygge opp under universitetets formål og den universitetsansattes livsmening. Utallige små og store reformer, sammenslåinger og omorganiseringer, generell tillitsforvitring, stadig flere administrative oppgaver, en ustanselig strømlinjeforming av undervisning og forskning, stadig mer halseløs og ubegrunna digitalisering av arbeidsoppgaver etc., gjør de ansattes hverdag til en tiltagende forvirrende situasjon. Hvorfor kom jeg hit?

I tillegg befinner vi oss som samfunn i en situasjon hvor kvaliteten på kunnskap aldri har vært viktigere. At vi i dag lever i et såkalt kunnskapssamfunn betyr at økonomi, teknologi og sosial utvikling blir tiltagende avhengig av den typen teoretisk og universell kunnskap som bevares, utvikles og formidles ved universitetene. Samtidig er kunnskap i seg selv blitt en politisk kamparena der det blir stadig vanskeligere å skille mellom kunnskap og alt annet som utgir seg for å være troverdig.

Så hva kan være en universitetsrektors oppgave i denne situasjonen? Hva kan disse ansatte ønske seg mon tro? Hvordan kan en rektor representere det som er universitetets mening og oppgave? Tydeligvis mener Rektor Anne Husebekk at det avgjørende her handler om at rektor får større råderett over ressursene ved universitetet. Det handler altså ikke om å jobbe for å sikre alle de ansattes ønske om å få drive med det de er der for.  Ikke om å arbeide for økt (reell) kvalitet på den forskningen som universitetet produserer.

Man kunne tenke seg at Husebekk finner økt råderett over ressursene avgjørende for å jobbe for nettopp disse målene og at dette har vært kritiske faktorer i hennes arbeid. Men da ville jeg også anta at vi så at Husebekk arbeidet for disse målene i den perioden hun har lagt bak seg. Som ansatt kan jeg ikke si at jeg har sett annet enn festtaler for akademisk frihet og den slags fra hennes hånd. Heller ingen kamp for å motarbeide det kontinuerlige osmotiske trykket for å gjøre universitetet om til en forsknings og utdannelsesfabrikk. Av dette kommer det ikke som en overraskelse at Husebekk også ønsker en ansatt rektor med nettopp økt ressursstyring som begrunnelse. En ansatt rektor kan «med råderett over ressursene» i enda større grad ta strategiske valg basert på signaler fra politiske og økonomiske krefter som ligger utenfor universitetet. En ansatt rektor har muligheten til å bli enda mer effektiv i sitt forsett om å strømlinjeforme universitet i trå med eksterne krefter som ønsker makt og innflytelse over universitets utvikling. Stortinget har nå for eksempel bestemt at utdanningene ved universitetet skal være mer arbeidslivs-relevant. Hvor mye lettere er det ikke for en ansatt rektor «med råderett over ressursene» å gjennomføre dette kunnskapsfientlige og ignorante vedtaket?

Over 80 prosent av de ansatte ønsket ikke ansatt rektor. Studentene ønsket det ikke. Høringsuttalelsene som kom inn etter høringsrunden om ansatt vs. valgt rektor var i langt overveiende grad negative til ansatt rektor. Allikevel bruker Husebekk sin stemme til å gå mot en overflod av argumenter fra studenter og ansatte. Men valget er ikke irrasjonelt. Det fremstår som helt åpenbart for Husebekk når rollen som rektor har vært definert på denne måten. Det peker på hvor Husebekk har vært i sin periode som rektor, og det peker mot hva vi har i vente med en rektor som ikke svarer til universitetets ansatte, men til et styre og en styreleder som svarer «videre opp i systemet».

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse