Annonse
"Min største undring er at Fagertun tilbakeviser de konkrete arkivfunn som deler av boka bygger på, ikke med fakta, men med egen tro og antakelser", skriver Per Kristian Olsen om Fredrik Fagertuns anmeldelse.

Rendulic var imot brenningen

De militære hadde ikke en eneste finger med i spillet da førerordren ble til. Det ser vi av utformingen av selve teksten i førerordren. Av den går det fram at det ene og alene var Josef Terboven, øverste leder av det tyske sivile styret i Norge som ville legge Finnmark øde og tvinge befolkningen på flukt.

Fredrik Fagertun gir boken min, «Jevnet med jorden» mye positiv omtale, kaller den velskrevet og engasjerende og anbefaler at den leses. Det takker jeg for og synes er stas. Men det er noen problematiske sider ved omtalen som jeg har lyst til å utfordre Fagertun på, enten med debatt her i avisa eller gjerne i ansikt til ansikt i et dertil egnet debattfora. Jeg stusser over at Fagertun bevisst nedtoner de nye arkivfunnene mine med en slags ovenfra og ned «dette-visste-vi-fra-før-holdning». Bare motvillig innrømmer han at boka legger nye ting på bordet.

Men min største undring er at Fagertun tilbakeviser de konkrete arkivfunn som deler av boka bygger på, ikke med fakta, men med egen tro og antakelser: «Som øverstkommanderende kunne han (Rendulic) trolig (min uthevelse) ikke la være å handle som om forfølgelse av den røde hær var en mulighet.»  

«Jevnet med jorden» bygger på flerkildegranskning og ikke på tro. Den viser at de tyske militære, under ledelse av Lothar Rendulic, verken ønsket brenning eller deportering. Sammen med generaloberst Ferdinand Jodl, som kommanderte de tyske styrkene på Litzafronten, utformet han det tyske militære synet. Ferdinand Jodl har i flere sammenhenger uttalt seg klokkeklart om at det ikke forelå noen militær trussel fra russerne etter erobringen av Kirkenes. Fra sitt hovedkvarter i Tana kunne han se at russerne var fornøyd med å ha tatt Petsamo tilbake og at erobringen av Kirkenes var en ren sikringsoperasjon. Av russernes 135.000 soldater som angrep på Litza-fronten var det bare tre divisjoner, 30.000 soldater som krysset grensen til Norge. Den utgjorde aldri noen reell trussel mot de 220.000 tyske soldatene som trakk seg tilbake til Lyngenlinja: «I de siste dagene av oktober var det overhodet ingen indikasjon på at russerne ville forfølge oss over Tanaelva, eller at han hadde det til hensikt. Jeg trodde aldri at russerne ville krysse Tanaelva.» Det finnes flere slike uttalelser, uavhengig av hverandre, fra flere tyske offiserer.

Rendulic selv sendte brev til Hitler den 24.10. 1944, bare fire dager før førerordren der han konkluderte: «Jeg tar meg derfor den frihet å fraråde at det settes i verk tvangstiltak overfor nordmennene, trass i faren for at gjenværende menn senere kan bli tvunget av sovjetrusserne til å kjempe mot oss.»

De militære hadde ikke en eneste finger med i spillet da førerordren ble til. Det ser vi av utformingen av selve teksten i førerordren. Av den går det fram at det ene og alene var Josef Terboven, øverste leder av det tyske sivile styret i Norge som ville legge Finnmark øde og tvinge befolkningen på flukt.

«Jevnet med jorden» leverer ny innsikt om hva som faktisk står i førerordren. Boka offentliggjør for første gang i Norge vitneutsagnet Hitlers stabssjef Alfred Jodl ga under prosessen i Nürnberg der han forklarer kodespråket i førerordrene. Jodl forklarte retten at det var han som på Hitlers anvisning skrev og sendte ut førerordrene: Det var da han av aktor ble bedt om å forklare ordlyden i førerordren som førte til brenningen og tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms at Jodl fortalte om det hemmelige kodespråket som innledet hver eneste førerordre:

«Når jeg skrev førerbefalingene, hadde jeg en hemmelig kode for at sjefene for hæravdelingene skulle forstå bakgrunnen for befalingen. Hvis en befaling ble gitt som følge av en avtale mellom OKW (overkommandoen for de væpnede styrkene) og Føreren, startet jeg med «Føreren har bestemt…» Hvis en ordre stammet fra Føreren selv, startet jeg alltid med innledning der jeg ga Førerens begrunnelse og hans argumenter for befalingen. Etter en slik innledning skrev jeg alltid: «Føreren har derfor bestemt…». Hvis en ikke-militær instans fikk gjennomslag hos Føreren, fulgte jeg den praksis at jeg skrev: «Føreren har etter forslag fra den eller det sivile organet har bestemt…» Dermed kjente alle kommandantene for hæravdlingene bakgrunnen for befalingene.»

Førerordren som krevde den totale ødeleggelsen av Finnmark, starter med ordene: Føreren «har samtykket i Rikskommissaren for de besatte norske områders forslag og befalt at hele den norske befolkning østenfor Lyngenfjord for sin egen sikkerhets skyld skal tvangsevakueres og alle boliger nedbrennes og ødeleggelses.» Med hjelp av Jodls anvisning for dekoding kan all tvil ryddes til side: Det var den sivile tyske ledelsen i Norge og ikke den militære som sto bak og krevde deportering og nedbrenning av Finnmark og Nord-Troms.  I «Jevnet med jorden» vil man finne denne og flere andre henvisninger til enda flere kilder som bekrefter at brenningen var Josef Terbovens sololøp støttet av Quisling og at de militære var imot. De anså ikke sovjetrusserne som noen trussel. Derfor var det heller ikke militært nødvendig å ta i bruk den brente jords taktikk.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse