Annonse
Selv om faglig kritikk verken er særlig behagelig å få eller gi, er dette en av akademias viktigste tradisjoner. Kritikk og meningsbrytning er det som bringer debatten og kunnskapsfronten fremover, skriver Stig Harald Solheim. (Illustrasjon: Colourbox)

Unge forskere bør ikke være redd for å kritisere eller bli kritisert

I «UiT-ansattes roller i samfunnsdebatten» reflekterer min kollega professor Øyvind Ravna over noen sider av mitt innlegg: «Professorer har et særlig ansvar for å klargjøre om ytringen er av faglig eller privat karakter». I dette innlegget ønsker jeg å gi noen kommentar til hans refleksjoner, og det jeg oppfatter som hans overordnede poeng om at mine standpunkter (om enn ufrivillig) kan bidra til å begrense faglig frihet og skremme unge forskere fra å delta i samfunnsdebatten. Jeg vil også tilby noen egne refleksjoner over samme tema.

Etter mitt syn er akademikere svært privilegert i en ytringsfrihetssammenheng. Vi kan delta i samfunnsdebatten som privatpersoner på lik linje med alle andre, eller vi kan delta som fageksperter. At vi i rollen som fageksperter må foreta et visst minimum av etiske refleksjoner før vi uttaler oss, er etter mitt skjønn ikke særlig begrensende for vår ytringsfrihet. At en professor har et særlig ansvar for å avklare om han/hun ytrer seg i rollen som privatperson eller fagekspert, er etter mitt syn ikke kontroversielt. Det samme gjelder åpenhet om andre roller eller bindinger som kan stille spørsmål ved professorens legitimitet i en bestemt sak. Det fremgår klart av de forskningsetiske retningslinjene at det ikke er fritt frem. Det var derfor jeg utfordret rektor på å være tydeligere på hva som er rett bruk av fagtittel i samfunnsdebatten.

Jeg la også til at forskningsetiske retningslinjer stiller visse minimumskrav til innholdet i en ytring når en forsker uttaler seg som fagekspert. Det er grunnleggende for all forskningsformidling, og heller ikke omstridt. Så lenge innholdet oppfyller disse minimumskravene, er de selvsagt ikke til hinder for å uttale seg faglig i kontroversielle saker, også der grensen mellom jus og politikk er utfordrende å identifisere. At krav til «saklighet» i en ytring skal være urimelig begrensende for den faglige frihet, eller skremme vekk unge forskere, har jeg vanskelig for å forstå.

Ravna hevder videre at mitt innlegg «kan støtte opp om krefter som ønsker å begrense forskeres faglige frihet til å bruke sine kunnskaper også utenfor kjernen av deres forskningsfelt». Jeg har ikke hevdet at ytringsfriheten er begrenset til forskerens kjerneområde. La meg derfor nå få presisere at jusprofessorer normalt har et bredt faglig nedslagsfelt, som dermed gir professorene et stort faglig rom å ytre seg i. Dersom en professor likevel mangler faktisk kompetanse på et fagfelt (vi er ikke gode i alt), vil det etter mitt syn være uetisk å fremstille seg selv som fagekspert når man deltar i samfunnsdebatten. Tilsvarende vil gjelde for andre fagfelt og andre fagpersoner. Hvis forskeren mangler kompetansen for å kalle seg fagekspert, kan han/hun som nevnt uansett delta i debatten som en vanlig samfunnsborger. Det gode argument har også kraft uten at det knyttes til en tittel.

At livlige debatter, mellom vanligvis gode kollegaer, kan virke litt skremmende på unge forskere har jeg derimot en viss forståelse for. Når man deltar som fagekspert i en samfunnsdebatt, må alle fagpersoner likevel forvente at man kan bli motsagt faglig, og at det stilles spørsmål ved ens egne forskningsetiske overveielser. Selv om faglig kritikk verken er særlig behagelig å få eller gi, er dette en av akademias viktigste tradisjoner. Kritikk og meningsbrytning er det som bringer debatten og kunnskapsfronten fremover. Unge forskere bør derfor ikke være redd for å bli kritisert, eller for å kritisere andre. Trår man litt feil, blir man som regel raskt tilgitt for det. Selv om kritikken noen ganger kan virke kvass, er den tillatt så lenge den er faglig forankret. Kritikken skal imidlertid fremføres innenfor samme etiske rammeverk som andre faglige ytringer, og aller helst med en viss dannelse. Personkarakteristikker av meningsmotstandere, utøvelse av hersketeknikker eller feilaktige beskyldninger om uredelighet bør unngås. Etter mitt syn er det også utenfor å komme med insinuasjoner om at meningsmotstanderen ikke evner å overskue konsekvensene/virkningene av sine standpunkter. Man må likevel være forberedt på at dette til en viss grad foregår. Kanskje er dette mer skremmende for unge forskere enn faglig kritikk? Det tror i hvert fall jeg.

Til slutt vil jeg få kommentere Ravnas digresjon om min bruk av professortittelen i forrige (og tilsvarende i dette) innlegg. Ettersom forskningsetikk er grunnleggende for enhver professor, føler jeg meg meget bekvem med å definere det som en del av mitt fagfelt. Vi gir grunnleggende innføring i forskningsetikk allerede på doktorgradsopplæringen, men det handler forhåpentligvis om livslang læring.

Håper dette innlegget var opplysende, og ikke altfor skremmende for unge forskere.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse