Annonse

Rett medisin til rett tid

For en tid tilbake skrev undertegnede om at «Gode Tjenester krever velholdte bygg». For at det kan la seg gjennomføre er det to viktige ting som må være på plass. Penger og folk. Penger for at man i det hele tatt har rammene til å gjøre noe og folk som kan følge med og få ting gjort. I dag er situasjonen denne at vi hverken har penger eller folk til byggene. Dette resulterer i at brukerne blir vitne til at bygget deres «råtner på rot».

Kommuneøkonomien er som kjent dyster lesning, og man behøver ikke mange år på skolebenken for å skjønne at dette er et «foretak» som ikke vasser i penger. Nylig erkjente et samlet kommunestyre og administrasjon den tydelige «diagnosebeskrivelsen».  Ordføreren har flere ganger uttalt glede over den samlede kriseforståelsen og mener at nødvendige endringer kan gjennomføres for å oppnå en bærekraftig forvaltning i Tromsø kommune. Det ble tilsynelatende gjort grep etter at man erfarte at det blant annet måtte lånes penger for å lønne ansatte. Andre tiltak som ansettelsesstopp og bedre oppfølging av sykefraværet var «rett medisin» i dette tilfellet.

Undertegnede har tidligere uttalt at kommunen må dimensjoneres til et nivå som skaper balanse mellom den utøvende kjernevirksomheten og den administrative forvaltningen. Dette ble selvfølgelig lagt merke til og var lite populært da det sto på trykk i avisen Nordlys (Januar 2020): «Eirik vil sparke 120 kollegaer». Det som likevel har kommet frem i ettertid, er at den foreskrevne «resepten» ikke var så forferdelig dårlig som flere hevdet. Den unisone erkjennelsen om at årsverk må reduseres som en del av oppreisningen av kommuneøkonomien er et faktum.

Det som imidlertid er bekymringsfullt, er hvordan ansettelsesstoppen treffer feil. Undertegnedes resept inneholdt utelukkende reduksjon i stillinger som er knyttet til administrative funksjoner. Herunder strukturelle grep ved å integrere avdelinger, slik at overflødige mellomledd og administrative lederfunksjoner kan reduseres. En mer strømlinjeformet vertikal struktur, slik at ansvar ikke blir pulverisert, og unødvendig «silokoordinering» reduseres. 

De første tegnene på «feilmedisinering» kommer nå til syne. Hvis en vaktmester slutter, eller går av med pensjon, blir ikke vedkommende erstattet. Det samme gjelder flere av tjenestefeltene. Resultatet er at byggene våre, som i utgangspunktet preges av et høyt vedlikeholdsbehov, forfaller raskere. Gode og velholdte bygg er god «medisin» bokstavelig talt.

Påstanden min er at byggene må fungere skal tjenestene fungere. Det vil være paradoksalt om forfallet forsterkes ytterligere med påfølgende konsekvenser for inneklima og fysisk arbeidsmiljø. Det hjelper hverken ansatte eller brukerne av våre tjenester om ikke byggene holder mål.  Sykefravær kan direkte kobles mot bygg som ikke holder mål. Dårlig inneklima, temperatur, ventilasjon etc. Mer press på de ansatte som er igjen, kostnadskrevende vikarbruk, og tjenestemottakere som opplever uforutsigbarhet.

Den velkjente oppskriften «Turnover» er ikke nok for å lykkes med å dimensjonere organisasjonen, og ihverfall ikke etter noe «ostehøvelprinsipp». Nedskalering av avdelinger vil treffe bedre. Vi må klare oss med mindre ansatte der hvor man kan omfordele arbeidsoppgaver i avdelingene og på tvers av avdelingene. Gevinstrealiseringen gjennom generisk å avvente ansattes avgang som følge av at en går ut i pensjon eller selv sier opp, vil være en lang prosess og samtidig være mindre reliabel effektmessig.

Det må stilles spørsmål om virkemidlene treffer, valide innsparingsmål men risiko for utilsiktede effekter og tilfeldige og kontraproduktive konsekvenser. Man klarer ikke å styrke organisasjonen om man lar være ansette folk i viktige funksjoner. En vaktmester, renholder, driftsoperatør er slike viktige resurser. Om slike slutter må man erstatte disse løpende. Det må jobbes aktivt for å få komprimert organisasjonskartet. Færre avdelinger, færre ledere og færre ansatte.  

Omstillinger og effektiviseringer av kommunen har merkelig nok en tendens til å styrke det administrative og stramme inn det operative. På denne måten blir avdelinger presset til det ytterste for å levere i henhold til budsjett. Slik ståa er nå, har de fleste avdelinger levert til tross for at de allerede har fått kutt i sine budsjett. Det viser at det finnes dyktige mennesker som leverer selv om de blir kraftig utfordret. Skoler og barnehager er utrolige til å få det til selv om rammene er blitt adskillig verre. Men selv om de lykkes blir det mest sannsynlig nye kutt for dem i nærmeste fremtid. Igjen kommer vi i en situasjon hvor presset på de lovpålagte oppgaver og de utøvende tjenestene strammes inn. Vi snur og vender på alle steiner for å finne adekvate forklaringer på hvordan man kan redusere tilbudet, selv om det gjør vondt. Barn og unge rammes. Igjen..

Hva om vi brukte samme energi og krefter på å redusere stillinger som ikke utfordrer de lovpålagte oppgavene, selv om det også gjør vondt….

Diagnosen er erkjent, resepten er utskrevet. Det er imidlertid bekymringsfullt å observere «medisinens bivirkninger» og hvilken lang og uhensiktsmessig prognose vi har foran oss.

De må åpenbart presisjonskirurgi til for å komme raskere i balanse og et driftsnivå som er bærekraftig over tid. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse