Annonse
Artikkelforfattere: Aase Kristine Lundberg, Karin Marie Antonsen og Brigt Dale ved Nordlandsforskning.

Med rett til å mene: samfunnsvitskapens rolle i en brytningstid

Forskningsmiljøene i nord kan ikke i krisens navn stikke hodet i sanden og ignorere forpliktelser som Parisavtalen, bærekraftsmålene og norske lover om klimakutt og naturfangfold.

Sør for Tromsø, men nord for mye, har vi fulgt debatten i kjølvannet av UiT-stipendiat Astrid M. Cabreras kronikk hvor hun stilte spørsmål om fremtiden for nordnorsk reiseliv i lys av koronakrisen. Cabrera ga med ulike eksempler uttrykk for at den helhetlige reiselivsutviklinga før korona ikke var ansvarlig og bærekraftig. Hun foreslo å bruke tiden til å diskutere tålegrense, og stilte spørsmålet om krisepakkene til reiselivet kan brukes til å bane vei for radikale endringer.

Gjennom spissformuleringene til Cabrera leser vi et forslag om økt fokus på omstilling, og en bekymring som fra et akademisk ståsted er et legitimt bidrag. At andre ser det som et forslag om nedleggelse av en hel næring og som et hinder for nettopp omstilling, bekrefter hvor ulikt man tolker virkeligheten, og hvor viktig meningsbrytning er. At et helt universitetsmiljø tillegges motiver man åpenbart ikke har, er dog ikke greit, noe som også er påpekt i støttende innlegg fra ledere og seniorer i det samfunnsvitenskapelige miljøet ved UiT.

Politisk redaktør Skjalg Fjellheim i Nordlys betvilte så vel UiT-forskernes hensikter som deres vitenskapelige metoder. Cabreras kronikk ble tolket som et forsvar for å la bedrifter gå konkurs, og Erlend Bullvåg ved Nord universitet mente at krefter ved UiT vil legge ned reiselivet i nord og mer enn insinuerte at forskerne ikke har forstått hva som skaper bærekraftige samfunn, nemlig evnen til å opprettholde verdiskaping og velstand. Han oppfordret forskere til økt innsats for å videreutvikle næringen slik at den raskt kan komme seg ut av krisen.

Reiselivsforsker Arvid Viken stilte seg i kronikk 7. oktober undrende til denne snevre oppfatningen om at universitetet først og fremst skal bidra til vekst i næringslivet. Selv om reiselivsforskningen lever i symbiose med næringen, så er den ikke ukritisk til alt reiselivet foretar seg. Vi stiller oss bak Vikens undringer og betraktninger, og tilføyer gjerne at samfunnsforskningens rolle ikke er å være enig med dem med makt til å fortolke hva som til enhver tid er rett. Snarere er vår rolle å utfordre den makten og avdekke hvordan ting henger sammen på komplekse, overraskende og noen ganger skuffende måter.

Den 29. september beskyldte politisk redaktør i Nordlys enkelte fagmiljøer ved UiT for politisk aktivisme, og konkluderte med at universitetet i sum vil tjene på å holde fast ved nøytral, empirisk og kritisk kildekritikk. Til beste for næringsliv og befolkning i Nord-Norge. Som samfunnsvitere ble vi tidlig lært opp til at et objektivt fugleperspektiv på samfunnet er umulig fordi all empiri tolkes og gis mening ut fra hvor vi er plassert og har fått impulser fra. Også vitenskapens teorier er skapt i gitte kontekster. Når Nordlys minner om at UiT ble etablert for å skape vekst og utvikling, så er det ikke nøytralitet, empiri og kritisk sans som etterlyses, men snarere et ønske om hva et universitet skal være. Hvis Fjellheim hadde husket sin ex.phil hadde han husket at akademias rolle er å introdusere kompleksitet like mye som å tilrettelegge for konformitet.

Med bosted Lofoten er to av oss svært klar over, og nyter godt av, reiselivsnæringens sentrale betydning for sysselsetting, bolyst og verdiskaping. At vi erkjenner krisen og er bekymret på næringens og lokalsamfunnenes vegne betyr ikke at vi ukritisk støtter forestillingen om at all vekst er god vekst, ei heller at spørsmål om tåleevne er ensbetydende med å ville næringa til livs. Som samfunnsforskere ved et regionalt forskningsinstitutt, med nordnorske eiere, er vi opptatt av å bidra til regional utvikling som er bærekraftig på kort og lang sikt. Vi jobber tett på både private og offentlige aktører i regionen. Gjennom ulike prosjekter og nettverk har vi løpende dialog med omverden og vet hvor skoen trykker. Vår insistering på bærekraft er ikke næringsfiendtlig, den er næringsvennlig - basert på kunnskap vi mener er viktig for en næring dypt inne i endringsprosesser ingen vet utgangen av. For reiselivsnæringen er ikke alene i dette.

Innen 2030 skal FNs 17 bærekraftsmål være nådd og klimagassutslippene, ifølge klimaloven, være redusert med 40 prosent. Vi er midt i disse endringsprosessene. Og vi har det travelt. De omfattende samfunnsendringene som må til for å bekjempe klimaendringer, hindre tap av natur og redusere sosiale ulikheter er krevende og faktisk smertefulle. At noen vil forsvare det bestående er forståelig. Korona eller ei – akkurat nå arbeider bedrifter, skoler, kommuner, frivilligheten og akademia for å gi bærekraftsmålene lokal mening og forankring, som igjen skal omsettes til handling. Til grunn for dette ligger Agenda 2030 -  en global arbeidsplan basert på en erkjennelse av at ‘business as usual’ ikke er et alternativ – vi må gjøre ting annerledes. Regjeringen har en forventning om at alle kommuner og fylkeskommuner legger bærekraftsmålene til grunn for samfunnsutviklingen. Koronakrisen må ikke bli et argument for å legge ambisjonene til side – snarere ligger det i krisen et potensial i å kunne sette fart inn mot transformasjonen.

Forskningsmiljøene i nord kan ikke i krisens navn stikke hodet i sanden og ignorere forpliktelser som Parisavtalen, bærekraftsmålene og norske lover om klimakutt og naturfangfold. Å utelukkende bruke økonomiske modeller for utvikling, ville verken vært nøytralt, empirisk eller kritisk.

Det må være rom for å stille spørsmål ved utformingen av krisepakkene til reiselivet uten å bli beskyldt for å ville næringa til livs. Vi vil påpeke at EU har valgt en mer ambisiøs tilnærming i sine krisepakker enn det Norge har gjort for å sikre grønn omstilling og bærekraftig verdiskaping. Også blant næringslivsaktører og offentlige forvaltere i nord møter vi stor forståelse for, og tilfredshet med, at bærekraftsutfordringene tas opp. Vi tror på samtalen, samproduksjonen, og på at vi har ulike roller når veien gjennom og ut av koronakrise og grønt skifte skal meisles ut.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse