Annonse
LIKT FOR ALLE: Det er en og samme kystkultur man vil finne hos utøverne av det kystnære fisket– uavhengig av den opprinnelige etnisiteten til de som bor og virker der, skriver Oddmund Enoksen.

Like rettigheter for kystfiskerne - eller A-lag reservert for samer?

I et innlegg på Nordnorsk debatt 13. februar hevder Steinar Pedersen at regjeringa neglisjerer sjøsamenes rettigheter. Dette fordi regjeringa har unnlatt å fremme forslag om å lovfeste sjøsamenes rett til fiske.

Havressurslovens § 2 slår fast at fiskeressursene tilhører fellesskapet. I forarbeidene til loven er det presisert at dette fellesskapet består av nordmenn, samer og alle andre innbyggere i Norge.

I lovens § 7 er det angitt at det skal gjennomføres ei bærekraftig forvaltning av fiskeressursene. Ressursene skal fordeles på en måte som bidrar til å sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunna. Det er også eksplisitt angitt at forvaltninga skal være med på å sikre det materielle grunnlaget for samisk kultur.

Loven om retten til å delta i fiske og fangst (deltakerlova) har bl.a. som formål å trygge bosetting og arbeidsplasser i kystdistrikta og å legge til rette for at ressursene kommer kystbefolkninga til gode.

I den utstrekning det skulle være behov for særskilt å lovfeste retten til å utøve fiske som næring, må denne retten gjelde heile kystbefolkninga og ikke avgrenses til ei bestemt etnisk gruppe. En sjøsame har ikke noe større behov for vern om retten til å utøve kystnært fiske enn andre – være seg nordmann, kven eller utlending som måtte være bosatt i Norge.

Steinar Pedersen viser til en rapport fra NIM (Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter) som støtte for kravet om lovfesting av særskilte rettigheter for sjøsamene. Jeg har lest rapporten og ble ikke imponert.

I rapporten finner vi følgende passus:

«Ingen av de internasjonale konvensjonene som verner om sjøsamene som etnisk minoritet og urfolk anerkjenner rettigheter til den øvrige delen av kystbefolkningen.»

Når konvensjonene ikke anerkjenner rettigheter, herunder retten til å fiske, for andre enn samer, er det grunn til å spørre om slike konvensjoner er egna som grunnlag for å utforme lover som i praksis vil berøre heile kystbefolkninga og ikke bare de som tilfeldigvis måtte ha en samisk etnisitet.

Årsaken til at konvensjonene ikke omhandler rettigheter for andre enn minoriteter og urfolk, er enkel. Konvensjonene er meint å omfatte folkegrupper som ikke er sidestilt med eller integrert i den øvrige befolkninga, og som av den grunn trenger positiv særbehandling.

Men dette er jo overhodet ikke situasjonen for sjøsamer som driver yrkesfiske. De utøver ikke fiske på anna måte enn sine yrkesbrødre i samme fjord eller ved samme sund. Norske og kvenske kystfiskere står overfor akkurat de samme utfordringene som de samiske kystfiskerne.

At de samiske kystfiskerne trenger et særskilt vern som de norske og kvenske ikke har behov for, er ei myte. Men det er nettopp denne myten som både NIM og Steinar Pedersen spinner på når de krever å få lovfesta særskilte rettigheter for samiske fiskere.

I NIMs rapport skrives det følgende:

«Sjøsamenes rett til å være yrkesfiskere synes imidlertid ikke å være tilstrekkelig ivaretatt i dag.»

Dette kan vanskelig tolkes på anna måte enn at NIM meiner sjøsamene skal ha en større rett til fiske enn sine norske og kvenske naboer som fisker utfra den samme støa. For hvis sjøsamenes rett ikke er tilstrekkelig ivaretatt, vil jo heller ikke norske og kvenske kystfiskeres rett være det.

NIM skriver videre:

«Det er likevel ikke tvil om at dagens regelverk gir et svakt vern om sjøsamenes materielle kulturgrunnlag. Tilgangen til kvoter for de ulike fiskeslagene fastsettes i årlige forskrifter som vedtas av departementet, og regelverket knyttet til dette anerkjenner ikke noen fortrinnsrett for sjøsamene som minoritet og urfolk, heller ikke hvor dette er nødvendig for å opprettholde deres kultur.»

Klarere kan det vel knapt sies at samiske fiskere skal prioriteres på bekostning av fiskere med anna etnisk bakgrunn.

At det skulle eksistere en egen sjøsamisk kultur som trenger et anna og sterkere vern enn den alminnelige kystkulturen, og at dette vernet må gjennomføres ved å gi samer større kvoter enn andre kystfiskere, er også en del av mytene som NIM og Steinar Pedersen bidrar til å spre. I den virkelige verden er det ingen forskjell. Det er en og samme kystkultur man vil finne hos utøverne av det kystnære fisket– uavhengig av den opprinnelige etnisiteten til de som bor og virker der.

Hvis Steinar Pedersen virkelig er opptatt av å sikre kystbefolkningas rett til å utøve kystfiske, trenger han ikke å gå omvegen med først å lovfeste særskilte rettigheter til samer, for så å la også andre allernådigst få lov til å nyte godt av denne særskilte rettigheten. Folk på kysten har en rett til å utøve et kystnært fiske – heilt uavhengig av deres etniske bakgrunn. Denne retten er etablert gjennom lang tids utøvelse av et slikt fiske.

  • Hvorfor går ikke Steinar Pedersen i spiss for å lovfeste denne retten i stedet for kun å fokusere på fiskerettighetene til samer?

 

 

 

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse