Annonse
Sametinget hadde og har ikke myndighet til å samtykke til overdragelse av samenes kollektive eierforhold til Fefo. Sametinget kan ikke frasi en lovhjemlet rettighet. Det virker logisk utifra at Sametinget heller ikke har myndighet til å tildele samene noen lovbestemte rettigheter, skriver Nils Thomas Utsi. (Foto: Privat / Fefo)

Rettsavklaringene i Finnmark er mer politisk styrt enn juridisk begrunnet

Man må bare konkludere med at prosessene hittil har resultert i tusenvis av sider tekst, men null kvadratmeter samisk grunn. Da må det være lov å stille seg spørsmål om hva det er som egentlig skjer? Kan det være ting her som burde gjøres annerledes?  
nordnorskdebatt.no har det vært gode innlegg om samisk historie og juridiske problemstillinger, jfr. Steinar Pedersen, Øyvind Ravna, Ande Somby, Einar Niemi for å nevne noen. Dette er viktige diskusjoner, som lar oss alle få et bedre innblikk over ulike problemstillinger. Også faglige uenigheter som enkelte ganger kan spores gir oss ikke like innvidde viktige holdepunkter for en egen forståelse av fakta. I det følgende skal jeg si litt om ting som baserer seg på fakta og andre forhold som foreløpig kan være litt fiksjonsaktig. 
 
Jeg er mest opptatt av hva som skal skje i fremtiden. Men uten kunnskap om fortiden har vi mindre muligheter for å spå fremtiden. Også lovene er kommet til over tid og i stor grad bygd på det livet som er levd. Problemet er at samenes liv i mindre grad har vært formende for - hverken den historie, som i denne sammenheng avtegnes i skriftlig dokumentasjon, eller de lovene som gjelder. Dersom rettsavklaringene i Finnmark er politisk styrt og de ellers bare skal bygge på historiske dokumenter fra norske amtsmenn, lensmenn, prester etc., så kan jeg ikke tro annet enn at Finnmarkskommisjonens konklusjoner bare vil fortsette slik som hittil. 
 
Rettsavklaringene i Finnmark har hittil avvist å behandle samenes kollektive eierrett. Rettigheter som «avklares» er individuelle eller gruppevise rettigheter - si bruksretter -  og de overdras som regel Fefo. Alt av eierrettigheter er så tillagt Fefo og knapt noe av bruksretter er tilkjent brukere.
 
Sohpar har inne påstand om kollektiv samisk grunneierrett til all grunn i Finnmark, inkludert de avklaringsfeltene som nå er under behandling, nemlig Guovdageaidnu (Kautokeino), Kárášjohka (Karasjok) og Deatnu (Tana). Sohpar representerer en videreføring av den gamle samiske organiseringen i siidaområder og samarbeidet mellom disse. Sophar påstår at samenes opprinnelige eierforhold er gyldig og må formaliseres i den kontekst dagens samfunn krever. Sohpar er registrert foretak likt med Fefo. Den er forutsatt kollektiv eier av de nevnte feltene, med NORAS (forvaltningsstyre) i hver siida. NORAS velges ved direkte valg, hvor samene i et siidaområde deltar. Andre enn samer kan bare bli delaktig i dette eierforholdet ved å la seg integrere i urfolkssamfunnet, dvs. oppnår formell status som urfolksborger. 
 
I og med at staten faktisk aldri fikk overdratt eierforholdet til de tradisjonelle samiske områdene, så er det neppe tvil om at samene opprinnelig var eiere i sine områder. Dette må nå Finnmarkskommisjonen ta inn over seg og konkludere i tråd med dette. I praksis burde rettsavklaringene først avgjøre Sophar sin eierrett mot Fefo. Det vil være stor sannsynlighet for at den videre rettsprosessen mellom Sohpar og individuelle/gruppevise eier-/bruksretter vil fortone seg annerledes enn overfor Fefo. Det er fordi en slik prosess vil være en intern prosess, som i seg selv kan være like kompromissløs, men den vil være dannende for det interne samfunnet, ikke bare juridisk, men også moralsk og etisk.
 
Problemet idag er at rettsavklaringene er politisk styrt mer enn juridisk begrunnet. Hvis det var vanskelig for staten å vise til dokumentasjon for statens eierrolle før 2005, så er det ikke det etter det. I forkant av at Finnmarksloven ble vedtatt i 2005, så vedtok Sametinget å gi samtykke til at urfolks eierrett til de egne tradisjonelle områdene ikke skulle kreves gjennomført i Norge, men at det ble etablert en institusjon «der Sametinget er en likeverdig part”. Det virker som om det er avtalt at dersom Sametinget kunne garantere eller vedta et slikt samtykke, så skulle Stortinget på sin side ta inn §3 og 5 i Finnmarksloven. Av hensyn til Norges internasjonale anseelse måtte Finnmarksloven på papiret svare til de standardene som internasjonal lov hadde satt.  
Sametinget samtykket til at Finnmark eies i fellesskap av Finnmarks befolkning via Fefo - og ikke av samene/urfolket, slik internasjonal lov har forutsatt. Staten føyde likegodt også til at den kan så - når den vil - flytte dette eierforholdet til seg selv ifølge Finnmarkslovens §20. Finnmarkskommisjonen er nærmest satt til å rydde unna det som måtte være av juridiske snubletråder på den veien. De sørger for at Fefo eier alt, slik at staten så kan overta det på lovlig vis. I henhold til denne strategien er staten i realiteten allerede eier, siden Fefo bare er det i navnet. 

Sametinget hadde og har ikke myndighet til å samtykke til overdragelse av samenes kollektive eierforhold til Fefo. Sametinget kan ikke frasi en lovhjemlet rettighet. Det virker logisk utifra at Sametinget heller ikke har myndighet til å tildele samene noen lovbestemte rettigheter.

 

Sametinget må derfor klargjøre sitt standpunkt; de må presisere overfor rettsavklaringen og andre at vedtaket i 2005 med samtykke til etableringen av en felleseieinstitusjon (Fefo) ikke var ment slik at samene oppgir sitt opprinnelige eierforhold til sine tradisjonelle områder; jfr. samenes egen påstand, ILO 169 art. 14.1 første setning, FN konvensjonene av 1966 og nå også Urfolksdeklarasjonen art. 26.

Advokatene Ulfstein og Gravers anbefaling i 2005 om at dersom Sametinget samtykker til et felleseie via Fefo, så kan Norge se gjennom fingrene på forannevnte lovbestemte rettigheter. Men Sametinget hadde neppe myndighet til å frasi samenes eierrett, slik den er innrømmet - også i Finnmarksloven; jfr. bl a §3 og 5. “Samtykket» var derfor en - om ikke «korrupt», så i allefall desperat - avtale for å få inn de nevnte paragrafene i Finnmarksloven. For syns skyld måtte de med, men de skulle omgås. Hittil har så Sametinget fulgt opp avtalen, både i Fefo og i Finnmarkskommisjonen. 

 
Det ser nærmest ut som om dengang sametingsrepresentant Ole Henrik Magga har stilt seg som garantist for avtalen/samtykket, først som delaktig i vedtak i Sametinget, etterpå som medlem i Fefos kontrollkomité og så senere som dommer i Finnmarkskommisjonen. Jeg behøver vel ikke å si mer om en politisk oppfølging av det samtykket Sametinget opprinnelig gav i vedtaket om Finnmarksloven i 2005. Det bekymrer meg dermed at Fefo har en nærmere partstilknytning til Finnmarkskommisjonen enn det SOHPAR har. Objektivt sett. Det kan jo i praksis vise seg uten betydning, men det objektive er der uansett og forsterker inntrykket om politisk styring.
 
I tillegg har Fefo allerede før rettsavklaringene er gjennomført fått etablere seg som en permanent eier med hånd om all økonomien fra forvaltningen av grunnen i hele Finnmark. Fefo var ikke forutsatt som permanent eier og må respektere eventuelle endringer ved rettsavklaringene; Justiskomitéens flertall var klar om dette i innstillingen til Finnmarksloven idet de skrev at “Flertallet vil bemerke at Finnmarkskommisjonen gjennom sin utredning kan komme til at det eksisterer bruksrettigheter på Finnmarkseiendommens grunn, at grunn som Finnmarkseiendommen står som eier av i realiteten eies av andre, eventuelt at det i tillegg eksisterer bruksrettigheter for tredjepersoner på den samme grunnen.” (Innst. O. nr. 80 – 2004-2005, s 18). Fefos praksis som permanent eier er Fefos bevisste strategi for å vinne frem med sine interesser. Når dette er i harmoni med de politiske målsettingene, så vinner den strategien frem. Selvom det het seg slik i fremlegget til Finnmarkslov, så er samisk kollektiv grunneierrett hittil ekskludert for vurdering i rettsavklaringene.
 
Det kan forsåvidt føyes til at prosessene omkring tilblivelsen av Finnmarksloven opplagt ikke var noen enkel sak og at man kunne være fristet til å spise noen kameler mot at det gav resultater. Her må man likevel kunne si at kamelene var uspiselige. Man kan ikke kompromisse bort kjernen i urfolks landrettigheter ved å samtykke til at eierforholdet endres før det aksepteres. Det kan ikke være slik i noen urfolksområde at all grunn i urfolkets hjemmeområde defineres som felles med landets befolkning forøvrig. Da er innholdet i de refererte lovene meningsløs. Det kan være at enkelte områder må defineres som felleseie, men slettes ikke all tradisjonell urfolksområde, slik man prøver å få det til i Norge. Det er viktig og riktig å snu på flisa, slik at innflyttere må respektere og integrere seg i urfolkssamfunn heller enn automatisk å bli grunneiere som innflyttere i urfolkssamfunn. Følgene av det har vi sett nok av; de setter igang å brenne skoger, etablere gruver, sette opp veiskilt med sine navn, etablere et massivt språk- og kulturpress som desimerer de stedegne urfolkssamfunnene.
 
Sametingets «samtykke» til å omgjøre samenes grunneierrett til et felleseie for Finnmarks befolkning var og er ugyldig i forhold til sakens realitet. Forutsetningen om at Sametingets samtykke fritar Norge fra å innfri samene kollektiv eierrett holder ikke. Det er vel ventet at også rettsapparatet utenom Finnmarkskommisjonen unnlater å innfri lovens krav om urfolks eierrett. 
 
Man må bare konkludere med at prosessene hittil har resultert i tusenvis av sider tekst, men null kvadratmeter samisk grunn. Da må det være lov å stille seg spørsmål om hva det er som egentlig skjer? Kan det være ting her som burde gjøres annerledes?  
 
Sametinget må trekke tilbake sitt «samtykke» i klartekst. Når det ikke blir gjort, så betyr det at Sametingets “samtykke” fortsatt “gjelder” - i alle fall for deres egen del. De senere beklagelsene (vedtakene) i Sametinget om mer innflytelse over «sameiet» og «samstyret» virker bare som kamuflasje for de grunnleggende eierrettighetene. Så må rettsavklaringene kunne bringes inn for internasjonal domstol, slik at vi får tolket lovene om urfolks rettigheter i den betydning de er ment som. Imens vil vi vel her til lands bare se at Fefo fortsetter sine investeringer som «permanent” grunneier og den offentlige haugen med tekst vokser som før.
  • Sophar er et selskap registrert i Kautokeino med formål: “eie og forvalte det samiske folkets grunneierrett”. Styreleder er Nils Thomas Utsi. Sophar er navnet på den gamle samiske fellesinstitusjonen mellom ulike siidaer, som gjennom dette selskapet videreføres i formalisert form.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse