Annonse
TAPTE: Grunneiere i Gulgofjord mente de burde bli tilkjent retten til jorda og deler av fisket i et utmarksområde i den fraflyttede bygda i Berlevåg kommune. De tapte i Utmarksdomstolen for Finnmark. "Mest av alt er dommen nedslående for kyst- og fjordfolket i Finnmark, som hvis dommen blir stående, neppe kan forvente vesentlig grad av rettslig anerkjennelse av deres bruks- og eierrettigheter", skriver Øyvind Ravna. Foto: Thine Sanne Dalseg

Rettskartlegginga i finnmark, historiefortolkning og feilaktig faktum

Viktigere enn det konkrete, nedslående resultatet, er det at dommen, ved å vektlegge et historisk faktum anerkjente historikere og rettsvitere ikke stiller seg bak, reiser det prinsipielle spørsmål om domstolene definere Finnmarks historie – eller skal det ligge til faghistorikerne.

Mange finnmarkinger har hatt et håp om at deres hevdvunne rettigheter skulle bli avklart og anerkjent gjennom rettskartleggingen i fylket. Etter å ha bistått noen av dem som er skuffet over ikke å ha fått oppfylt det løftet Stortinget ga gjennom finnmarksloven, er det på sin plass med noen refleksjoner.

Dommen fra Gulgofjord/Vuođavuotna 10. oktober er en særlig grunn til det. Med denne i friskt minne kan det spørres om rettskartleggingen, som skal «fastslå omfanget og innholdet av de rettighetene som samer og andre har [i Finnmark]», jf. finnmarksloven § 5, er kommet til en endestasjon i kyst- og fjordstrøkene. Den kan være nådd uten at det er påvist et eneste stykke land andre enn Statskogs etterfølger Finnmarkseiendommen (FeFo) eier; om vi ser bort fra to arealer på hhv. 0,02 og 0,007 km2, det ene grunnet i et mangelfullt skifteoppgjør. I løpet av de 10 årene kartleggingen har pågått, er det heller ikke påvist bruksrettigheter utover det som er nedfelt i finnmarksloven.

At kartleggingen for alle praktiske formål kan gå mot slutten langs finnmarksfjordene, er primært ikke en følge av Finnmarkskommisjonens arbeid. Den er heller ikke alene en følge av at FeFo konsekvent har prosedert på å nedskalere betydningen av bygdefolks bruk, rettsoppfatninger og samisk tilstedeværelse, selv om det utvilsomt har bidratt. At kartleggingen nå er parkert, og at kravet til folk i sjøsamebygda Gulgofjord er avvist, er i stedet et resultat av nevnte dom, avsagt av en domstol som verken har til oppgave å korrigere lovgiver eller skape ny rett. Den har derimot et mandat om å ivareta Norges folkerettslige forpliktelser. Foruten et folkerettslig mandat, er domstolen opprettet fordi det ville være urimelig om finnmarkingene ble behandlet annerledes enn i de øvrige delene av landet hvor man har hatt liknende domstolsordninger.

Dommen, avsagt av Utmarksdomstolen for Finnmark, gjelder tvist om et utmarksområde på 30 km2 folk i Gulgofjord har brukt nærmest eksklusivt i over 200 år. Rettskartleggings­kommisjonen konkluderte i saken med at bygdefolket hadde etablert en kollektiv eiendomsrett til utmarka i bygda da den ble fraflytta på 1970-tallet. Denne retten er ikke bortfalt, men må reetableres av en fastboende befolkning før den kan nyttes. Kartleggerne fant videre at grunneiere og hytteeiere i området har en særrett til fiske i en lokal elv.

Underordnede domstoler må forholde seg til Høyesterett når det gjelder rettsanvendelse, noe som har bidratt til dommere tidvis kan ha følt seg ukomfortable med å måtte avsi dommer i strid med egen rettsoverbevisning av respekt for landets øverste domstol. Tvister med utspring i rettskartleggingen i Finnmark har ved to anledninger blitt behandlet av Høyesterett. I disse dommene, fra hhv. Stjernøya og Nesseby, anerkjennes ikke bruks- eller eierrettigheter for andre enn FeFo. I en annen dom, Svartskog-dommen, fra et sjøsamisk område i Nord-Troms, som i faktum og krav i stor grad likner på saken fra Gulgofjord, kom imidlertid Høyesterett til at bygdefolk eide sin nære utmark.

Utmarksdomstolen synes ikke å ha følt seg ubekvem med dommene fra Stjernøya og Nesseby. Tross forskjeller i faktum og krav, velger de å vektlegge disse dommene framfor Svartskog-dommen. At sistnevnte, som i tillegg til likt faktum, også er framholdt av lovgiver som en av to dommer som «har gitt anvisning på hvordan tradisjonell samisk bruk skal anses som grunnlag for rettserverv» (Innst. O. nr. 80, 2004–2005), synes ikke å affisere dommerne. Heller ikke at lovgiver har uttalt at disse dommene «vil være viktige rettskilder for kommisjonen og domstolen».

Utmarksdomstolen erkjenner at Gulgofolkets bruk av tvisteområdet, i likhet med i Svartskog-dommen, klart tilfredsstiller kravet til tid og kontinuitet for rettserverv etter reglene om alders tid bruk. Likevel blir resultatet et ganske annet enn i Svartskogen: Bruken begrunner verken eiendoms- eller fiskerett.

Vekten på Høyesteretts historiefortolkning i Nesseby-dommen bidrar tungt til dette resultatet; en fortolkning historiker Steinar Pedersen omtaler som historieforfalskning: –Høyesterett skaper nærmest sitt eget bilde av det sentrale innholdet i jordutvisningsresolusjonen [av 1775]. Og deretter avsies en dom på grunnlag av et ukorrekt historisk faktum, uttaler han til Ságat 15. oktober.

Domstolenes oppgave i samfunnet er å anvende retten og med den avgjøre rettsspørsmål. Det som i jussen omtales som faktum, ligger derimot utenfor dommernes sfære å avgjøre. Innbefattet i dette er historiefaget. Her er det historikerne som må ta stilling til hva som er rett eller galt.

Ved å legge vekt på et faktum betvilt av historikere, omtrent som om det skulle være en rettsregel, klarer utmarksdomstolen å forstørre betydningen av den marginale statlige tilstedeværelsen i Gulgofjord til disposisjoner med avgjørende rettslig vekt. Bl.a. legges det til grunn at oppmåling og skyldsetting av eksisterende eiendommene i bygda i 1842 var uttrykk for statlige eierdisposisjoner framfor det det egentlig; kart- og registrerings­forretninger. Utover kartforretningene fra 1842, vektlegger domstolen utmål et torvfelt til brensel for å verne skogen, utført av lokale tjenestemenn, som statlige eierdisposisjoner. Likeledes vektlegges vedhugst i krigsårene 1941–43 som bevis for det samme. Samlet blir dette en uslåelig bevisrekke som leder til konklusjonen om at statens disposisjonene i den avsidesliggende bygda Gulgofjord er mer omfattende enn de staten utøvde i Svartskogen. På sistnevnte sted ble folk nektet slått og vedhugst, og endatil anmeldt om de ikke forholdt seg til dette, samtidig med at 19 oppsittere inngikk festekontrakt med staten som grunneier. Statens eierrett ble dessuten kunngjort ved oppslag på kirkebakken og andre godt synlige steder.

At tvisteområdet i Gulgofjord var umatrikulert, altså uregistrert grunn uten tinglyst eier, mens Svartskogen var lovlig, matrikulert statseiendom med et skjøte tinglyst i 1885, forbigås i stillhet. Reglene om hevd og god tro tilsier at det er betydelig lavere terskel for å erverve eiendomsrett til umatrikulert grunn enn til en eiendom med tinglyst hjemmelshaver. Det kan således være grunn til å være enig med lederen i avisa Ságat 12. oktober om at utmarksdomstolen, ved «elegant å hoppe bukk over dette enkle faktum, forsterker inntrykket av et politisk motivert venstrehåndsarbeid».

Når dommerne først går til de uvanlige skritt å vektlegge andre domstolers historie­fortolkning framfor historikernes, er det ikke unaturlig at den legger liten vekt på lokale sedvaner og egen fordeling av utslåtter og andre naturressurser, eller på at det kommunikasjonen mellom øvrigheta og samer kan oppstå misforståelser grunnet i språklige og kulturelle forskjeller. Da er det heller ikke underlig at den legger til grunn at bygdefolket ikke har utøvd dominerende bruk i alders tid, og dermed ikke oppfyller kravet til å eie sine områder i henhold til ILO-konvensjon nr. 169.

At reindriftas sedvanemessige bruk skal være til hinder for eierskap er en annen underlighet som i praksis vil stenge for all anerkjennelse av eiendomsrett til andre enn FeFo i Finnmark. I andre deler av Nord-Norge og i Midt-Norge foregår det samisk reindrift på privat grunn – uten at det er til hinder for eiendomsretten. Det var den heller ikke i Svartskogen.

Domsresultatet er trolig nedslående for kystfiskelaget, bonde og småbrukarlaget, samiske forbund og andre som jobber for primærnæringsutøvere i Finnmarks fjordstrøk. Mest av alt er den nedslående for kyst- og fjordfolket i Finnmark, som hvis dommen blir stående, neppe kan forvente vesentlig grad av rettslig anerkjennelse av deres bruks- og eierrettigheter.

Viktigere enn det konkrete, nedslående resultatet, er det at dommen, ved å vektlegge et historisk faktum anerkjente historikere og rettsvitere ikke stiller seg bak, reiser det prinsipielle spørsmål om domstolene definere Finnmarks historie – eller skal det ligge til faghistorikerne.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse