Annonse
Foreldre til barnehagebarn vet at barna blir syke i barnehagen. Noen sykdommer skal de uansett gjennom, mens andre ikke er så farlige og går fort over. Corona-viruset derimot tenker jeg ikke at jeg vil la barnet mitt utsettes for, skriver artikkelforfatteren. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Risikoen er i alle fall ikke lik null

Jeg er far til jente på fire, mannen til en frisør og bioingeniør. Jeg er bekymret.

Vi er i en situasjon der «etterpåklokskap» fort kan bli fasit. Har vi råd til dette?

Jenta mi er ei livsglad og bekymringsløs jente som elsker å gå i barnehagen. Hun kan ikke vente med å treffe vennene sine igjen, og ikke minst de ansatte. Når vi leverer er det rett bort å klemme «bestevennene» og likedan når vi henter – Uten en hadeklem er ettermiddagen nesten ødelagt. Barnehagen gjorde før stengingen er formidabel jobb med å lære barna våre håndvasksangen og terpingen på håndvask sitter enda. Og hun hoster og nyser i albuen – Hun er veldig flink. Men Jeg ser ikke hvordan smittevern skal fungere i en barnehage der Norovirus og andre spennende agens slår ut både hele baser med barn og ansatte. Vi vet at barn ikke skal leveres med symptomer, og skal holdes hjemme i en periode etter at man er frisk. Men virusene kommer jevnlig til barnehagen – igjen og igjen. Vi har lært oss å leve med dette, det er slik det er. Foreldre til barnehagebarn vet at barna blir syke i barnehagen. Noen sykdommer skal de uansett gjennom, mens andre ikke er så farlige og går fort over. Corona-viruset derimot tenker jeg ikke at jeg vil la barnet mitt utsettes for. Hun vil nok sannsynligvis klare seg helt fint, men risikoen for at hun blir smittet er basert på erfaring etter alt å dømme svært reell. Risikoen er i hvert fall ikke lik null.

Kona mi er frisør gjennom mange år. Hun er veldig flink og er ansatt i en salong som er godt innarbeidet, de er flere ansatte og de sjonglerer ofte flere kunder samtidig. Dette er nødvendig for å ha en grei lønn å leve av. Min kone trives svært godt som frisør.

Det viser seg at vi faktisk klarer oss svært dårlig uten frisører, noen velger til og med å skamklippe seg selv i ren desperasjon da salongene er stengt. Meldingene hagler inn på telefonen – «Kan du ikke klippe bare meg?» Jeg kunne trengt en klipp selv også, men min kone er av den harde typen – Her skal ingen klippes før salongene åpner igjen. Dugnadsånden er sterk hos oss, så her går vi langhårete og gremmes i solidaritet. Mange gleder seg til 27. april – Da skal etterveksten farges, blondiner skal bli blond igjen, panneluggen fjernes fra øynene og skjegget trimmes. Frisørene ble permittert nesten på timen 12. mars og har fått kraftig redusert inntekt. 27. april burde være en gledens dag. Men når salongene åpner sitter vi med mange spørsmål. Hvordan skal frisøren og kunden være trygg på hverandre? Stadige overskrifter om symptomfrie smittede bekymrer. Hvordan blir inntekten når man må redusere antall ansatte og kunder pga. smitteverntiltak? Hvordan skal man sjonglere permitteringsregler, hensyn til smittevern, forsvarlig økonomisk drift og lønn til ansatte? Dette skal man altså løse med en veileder utarbeidet på 14 dager, og et e-læringskurs for de ansatte. Jeg tenker at hårklippen kan vente litt til.

Jeg stoler stort sett på det myndigheter forteller, og god faglitteratur innen medisin med hypoteser og argumenter for og imot er god lesning. Men vi har lite faglitteratur å støtte oss på, vi vet faktisk fortsatt svært lite med sikkerhet.  Vi har etter hvert noen hypoteser basert på observasjoner og noen studier som er utført i forskjellige land. Når man gjør mange observasjoner under samme betingelser der utfallet er det samme, kan man beregne usikkerhet og graden av sammenheng. En god studie som skal vise noe, bør ha få og kontrollerte variabler. Det vi imidlertid ser nå er at variablene er svært mange, og at man begynner å blande inn både internasjonal og nasjonal politikk og økonomi i det hele. Jeg er for så vidt glad jeg ikke skal trekke konklusjoner!

Ut fra den overveldende «informasjonen» fra media er jeg ikke sikker på at familien min er trygg. Jeg prøver fortsatt å ha en logisk og teknisk tilnærming og spørsmålene er etter hvert mange: Hvorfor er vi tryggere nå enn for 4 uker siden? Hvorfor åpne barnehagene og frisørsalongene nå? Hvordan skal man klare å fange opp en smitteøkning når man samtidig skal starte testing av større deler av befolkningen? Vil ikke en økning i antall testede kunne maskere en økning i antall smittede? Vet vi så mye mer nå enn vi gjorde for 4 uker siden? Tar vi gode valg når vi må vekte økonomi og helse? Avgjørelser må tas og konsekvenser blir det uansett. Da føler jeg god kommunikasjon og tydelige begrunnelser er viktig for at jeg skal føle trygghet og ta gode valg selv. Ja både Erna og Bent har hatt gode manus som i begynnelsen forklarte godt hvordan og hvorfor hvilke tiltak som blei innført.

Men så var det spørsmål fra publikum da. Når man for eksempel spør rett ut om bakgrunnen for å åpne barnehagene og småskolen først, så fikk man et tåkelagt svar og retorikk fra godt «trente» politikere. Jeg tenker svarene fra myndighetene nå må være innen tre kategorier: Ja eller nei med begrunnelse, eller dette vet vi ikke svaret på. Og tar man avgjørelser basert på kategorien «vet ikke» så må man tåle å bli snakket imot og kanskje søke svar fra fagpersoner før man har tatt en endelig avgjørelse. Jeg ser utfordringen med at mange «eksperter» skal uttale seg, og rådene er sprikende. Men hvordan skal vi tenke at avgjørelsen er til vårt beste, når det rådgivende organet som per definisjon burde vite best, ikke blir lyttet til? Vi er i en situasjon der «etterpåklokskap» fort kan bli fasit. Har vi råd til dette?

Jeg er forsiktig optimist, men jeg er bekymret.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse