Annonse

Robert Mugabe, frigjøringshelt og despot

Robert Mugabe døde den 5. september, 95 år gammel, en verdensnyhet. Han ble president i Zimbabwe i 1980, da elsket som det han var, en frigjøringshelt, de siste årene ble han utsatt for enorme demonstrasjoner som krevde hans avgang.

Mugabes livshistorie reflekterer historien til det afrikanske kontinent, fra europeisk kolonisering og ydmykelse, til kamp for selvstendighet og verdighet - og til afrikanske lederes hang til å ta autoritære og voldelige midler i bruk for å unngå å forlate maktposisjoner.

Zimbabwe var tidligere den britiske kolonien Sør-Rhodesia (Nord-Rhodesia ble ved frigjøringen omdøpt til Zambia). Det ligger i en behagelig og vakker høylandssone som trakk til seg innvandrere fra Europa, de fleste fra Storbritannia. De fikk store eiendommer i de beste jordbruksområdene (slik som også skjedde i Kenya) og utviklet et vellykket salgsjordbruk, der tobakksproduksjon ble viktig inntjener av utenlandsk valuta. Rhodesia var framtredende i verdens nyhetsmedia på 1960-tallet, i perioden da de fleste afrikanske land oppnådde selvstendighet, fordi Ian Smith, født i Rhodesia, ledet landet til å erklære seg uavhengig av Storbritannia i 1965, uten å involvere det overveldende store flertallet av afrikanere. Statsminister og tobakksbonde Ian Smith ledet et mindretallsstyre av hvite, som ikke ble anerkjent av Storbritannia og andre FN land, så nær som Sør-Afrika. I realiteten var Ian Smiths styre en variant av det internasjonalt forhatte apartheidstyret i Sør-Afrika, landet som støttet regimet ideologisk, økonomisk og militært. Fra midten av 1960 tallet var protester mot Smith-regimet ved siden av apartheid i Sør-Afrika framtredende i studentdemonstrasjoner i Afrika og den vestlige verden.

Afrikansk motstand kom til å manifestere seg i geriljakrig, der Mugabe var en av lederne. Han var høyt utdannet gjennom katolsk misjon i sitt eget land og på et college for svarte i Sør-Afrika og hadde dessuten flere BA eksamener fra universitetet i Londons fjernundervisningsprogram.  Han reiste som lærer til Ghana, der han ble inspirert av president Kwame Nkrumah, som hadde ledet sitt land til å bli det første som ble frigjort fra europeisk kolonialisme. Mugabes motstandskamp da han kom tilbake til Rhosesia førte til et fengselsopphold i ti år, til 1974.          

Presset fra den afrikanske krigføringen og den internasjonale opinionen førte etter hvert Ian Smith til å søke forhandlinger med frigjøringspartiene, ett ledet av shonafolkets leder Mugabe, det andre av minoritetsgruppen ndebeles leder, Joshua Nkomo. Det første valget etter frigjøringen i 1980 førte til at shonafolkets leder Robert Mugabe og hans parti vant statsministerposisjonen. Landet ble nå ikke lenger hetende Rhodesia, men Zimbabwe, et navn som påkalte en stolt afrikansk fortid i form av et bemerkelsesverdig stort kompleks av steinbygninger fra 1400-tallet tilhørende en kongemakt.  I forhandlingene fram til uavhengigheten hadde tjue plasser i parlamentet blitt reservert for det hvite mindretallet. Etter et par år gjaldt ikke det lenger, men Robert Mugabe var seg bevisst betydningen de hvites jordbruk hadde for landets økonomi og søkte å berolige de bøndene som sto i ferd med å forlate landet. Imidlertid, Zimbabwe gikk etter hvert over fra å være et velordnet og i afrikansk sammenheng økonomisk vellykket land, til å bli stadig mer preget av økonomisk krise, arbeidsledighet og politisk undertrykking. Shona- og ndebele folkene førte dessuten krig om ledelsen av landet.

Katastrofen ble nådd da Foreningen av veteraner fra frigjøringskrigen, alltid en støtte for president Mugabe, rundt år 2000 invaderte de europeiske jordeiendommene, herjet og tok over gårdene, uten at myndighetene søkte å stanse det som skjedde. Tusener av personer med europeisk herkomst forlot landet, og den økonomiske situasjonen gikk fra vondt til det aller verste. Det skal mye kunnskap til, ikke minst taus erfaringskunnskap, for å drive moderne salgsjordbruk. Den var langt fra til stede etter den kaotiske overtakelsen av eiendommer.  

Spesielt de siste årene har vært preget av Mugabes allehånde tiltak for å hindre opposisjonskandidater som står fram som forkjempere for et flerpartidemokrati, i å vinne fram i valg, og av hans egen klamring til makten. Det har vært store demonstrasjoner og streiker, alle for politisk forandring og krav om Mugabes avgang og en stigende forbitrelse over at kampen til den gamle presidenten nærmest har hatt komikkens skjær over seg. President Mugabe ble enkemann tidlig på 1990-tallet og giftet seg så med 40 år yngre Grace. Det vakte oppsikt da han i 2017 kvittet seg med sin vise-president Emmerson Mnangagwa, som var tiltenkt å overta som president. Mugabe forsøkte å innsette Grace i den stillingen for at hun skulle kunne etterfølge han som president i Zimbabwe. Som øverste leder for Universitetet i Harare sørget Mugabe for at Grace i 2014 oppnådde en doktorgrad i sosiologi.  Studentene krevde i demonstrasjoner i 2017 at doktorgraden ble tilbakekalt, ingen hadde sett avhandlingen på universitetets bibliotek. De boikottet også å ta eksamener for å kreve presidentens avgang.    

Alt og alle har sin tid, også presidenter, hvor mye de enn klamrer seg til makten.  Emmersom Mnangagwa ble president etter valget i slutten av 2018. Afrikanere har vist at de kan være storsinnet og tilgivende mot menneskelige feilgrep og dumheter. Ettermælet til Robert Mugabe som frigjøringshelt er så sterkt at det helst er det som vil bli videreført i Zimbabwes historie.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse