I 2001 ble etableringen av de regionale helseforetakene sammenlignet med Harald Hårfagres samling av Norge i år 872. Rogalending og helseminister Bent Høie drar med seg historien om slaget i Hafrsfjord, når han tirsdag reiser til Hammerfest og Tromsø. (Fotomontasje. Nordnorsk debatt. Foto/illustrasjon: Regjeringen / Wikipedia: Ole Peter Hansen Balling - Harald Hårfagre i slaget ved Hafrsfjord)

Fra Hårfagre i Hafrsfjord til Høie i Hammerfest

Håpet og troen på at man internt i nord skal være i stand til å forvalte eget bo har aldri sluknet. All heder til de som i god tro har dyrket håpet om at vi i regionen alltid skal klare å løse umulige oppgaver påført oss gjennom beslutningsprosesser i lukkede rom hvor de medvirkende ikke kjenner eller forstår den virkeligheten vi lever i.

Body bilder: 
Det ble brukt store ord om helseforetak-reformen i 2001. Utklipp fra Aftenposten.
Med erfaringene fra PCI og ambulansesakene blir det utfordrende å se for seg en åpen og ryddig utredningsprosess rundt en allerede politisk programfestet sammenslåing av UNN og Finnmarkssykehuset – dersom helseforetaksledelsen i Bodø blir hovedpremissleverandør, slik Høie har lagt opp til.

Nyheten om sammenslåing av UNN og Finnmarkssykehuset i Granavolden-erklæringen slo ned som en bombe blant alle bortsett fra de veldig få «innvidde» - de som hadde spilt inn og fått gehør for saken i de lukkede forhandlingene om ny regjeringsplattform.

Selve ordlyden i erklæringen kan virke uskyldig:

«I forbindelse med vurderingen av den nye regionreformens konsekvenser for inndelingen av helseforetaket, foreslå at Finnmarkssykehuset blir en del av UNN»

– men er spesiell, da den i en ellers generell erklæring er så konkret på en lokalisert utfordring fjernt fra Granavolden.

Hendelsen minner sterkt om opplevelsen en sommerdag i 2001, da det ble kjent at ledelsen i de hastig opprettede regionale helseforetak ikke skulle lokaliseres i samme by som universitetssykehusene.

Uten noen som helst medvirkning fra fagfolkene som hadde bidratt til etablering og utvikling av Universitetssykehuset og legeutdanningen i Tromsø, ble det i et kjapt politisk kompromiss, bak lukkede dører, besluttet at administrasjonen – d.v.s kontroll over strategi, økonomi og faglig medisinsk utvikling i Nord-Norge, etter en tidligere historisk beslutning i 1968, (etableringen av Universitetet i Nord-Norge) skulle flyttes fra Tromsø til i Bodø.

Helseforetak-etableringens betydning ble satt inn i et pompøst historisk perspektiv av daværende leder i sosialkomiteen, Fremskrittspartiets John Alvheim, som uttalte etter beslutningen i Stortinget den 6. juni 2001:

Det skulle ta nærmere 1200 år før Norge ble samlet til et rike ved slaget ved Hafrsfjord til nåværende helseminister Tore Tønne fikk samlet Norge til et helserike.” [1]

Lokaliseringen av de fremtidige helsepolitiske regionale maktsentra – regionale helseforetak, RHF – hadde på dette tidspunkt overhodet ikke vært en del av den politiske debatten. En måned senere, den 6. juli, etter at det avtroppende Stortinget (før nytt valg i september) hadde tatt sommerferie, meddelte helseminister Tore Tønne at Helse Nord-administrasjonen skulle lokaliseres til Bodø.

Dette kom totalt uforberedt på de som gjennom 30 år i Tromsø møysommelig hadde bygget tillit i den nordnorske befolkningen til at man trygt kan la seg behandle for de fleste sykdommer i egen landsdel. Like uforberedt som beslutningen i Granavolden-erklæringen om sammenslåing av UNN og Finnmarkssykehuset.

Tønne sa etter beslutningen:

«Spørsmålet om lokalisering er ikke det viktigste i norsk helsepolitikk. Det viktigste nå var å få gjort et valg».

Aftenposten skrev videre:

«At lokaliseringen som sådan ikke er viktig, er nok ikke alle enige i. Gjennom de siste månedene har politikere fra mange fylker bedrevet aktivt lobbyarbeid for å sikre seg en administrasjonshovedstad.»

Det er ingen skjult hemmelighet at de 12 stortingspolitikerne fra Nordland var adskillig mer aktive i lobbyeringen for Bodø som RHF-senter, enn de seks fra Troms og fire fra Finnmark var for å gi støtte til Tromsø.

For de som måtte mene at den «historiske» beslutningen om å endre maktbasen for utviklingen av helsetilbudet i Nord-Norge fra Tromsø til Bodø var basert på en opplyst demokratisk debatt, bør granske mediabildet i perioden 6. juni – 6. juli 2001 og forut. Jon Alvheim var den eneste som i stortingsdebatten den 6. juni 2001 løftet frem lokaliseringsutfordringen ved følgende spørsmål til helseministeren:

«Tempoplanen – når kan vi forvente at etableringen av helseforetak og regionale helseforetak og lokaliseringen er på plass?»

Regnskapet over de samfunnsmessige, økonomiske og faglige konsekvenser av denne udemokratiske beslutningsprosessen i lokaliseringen av RHF i 2001 er aldri gjort opp.

Det var først da PCI-saken eskalerte i fjor at det kom til en slags offentlig erkjennelse av at tunge regionale konflikter i kjølvannet av denne beslutningen har vært undertrykket i den offentlige debatten.

Håpet og troen på at man internt i nord skal være i stand til å forvalte eget bo har aldri sluknet. All heder til de som i god tro har dyrket håpet om at vi i regionen alltid skal klare å løse umulige oppgaver påført oss gjennom beslutningsprosesser i lukkede rom hvor de medvirkende ikke kjenner eller forstår den virkeligheten vi lever i.

Den flygende pingvin, som ble Universitetssykehuset i Tromsøs internasjonalt kjente symbol og varemerke, krasjlandet uten mediedekning eller forsøk på førstehjelp – etter helseforetak-etableringen i 2002.

PCI-saken i 2018, som egentlig startet før 2002, beskriver på en spektakulær måte hvorledes det hjertemedisinske og kirurgiske fagområdet ved UNN, gjennom utrettelig innsats av lokalt forankrede aktører, har løftet landsdelens samlede helsetilbud til et internasjonalt nivå.

Mads Gilbert beskriver i sin siste kronikk i Nordlys 31. januar hvorledes han og medarbeiderne innen sitt fagfelt har bidratt. Stort sett alle medisinske spesialiteter har sine historier å fortelle om hvorledes man har lykkes med å bygge tillit til gode spesialisthelsetilbud i nord basert på egne krefter – i faglig samarbeide med regionale, nasjonale og internasjonale ressurser.

De kraftige og omforente reaksjonene i nord på regjeringens siste overtramp er blitt oppfattet i Oslo. Det knytter seg nå spenning til Bent Høies samtaler med de lokalt berørte parter tirsdag i Hammerfest og i Tromsø. Med erfaringene fra PCI og ambulansesakene blir det utfordrende å se for seg en åpen og ryddig utredningsprosess rundt en allerede politisk programfestet sammenslåing av UNN og Finnmarkssykehuset – dersom helseforetaksledelsen i Bodø blir hovedpremissleverandør, slik Høie har lagt opp til.

Ville det ikke vært mer naturlig at de som videre fremover skal løse utfordringene i nord  - de faglige og administrativt ansvarlige i UNN og Finnmarkssykehuset - får oppdraget med å utrede en mulig sammenslåing til beste for pasientene i Troms og Finnmark?


[1] Aftenposten 07/06-01

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse