Opprøret i Finnmark handler nok ikke om å få flere subsidier. Det handler om noe annet, det handler om å bli respektert og tatt på alvor. Det tror jeg folk i Finnmark har oppnådd, skriver Bård Gudmund Tennevik-Hansen. Arkivfoto: Ole Åsheim

Så, hva nå, Finnmark?

Et protektorat direkte underlagt Oslo? Det vil i så fall gjøre kolonistatusen offisiell.

Det gikk som det måtte gå. Sammenslåingen av Troms og Finnmark havarerte og må utsettes, kanskje skrinlegges for godt. Det er tre måneder siden jeg skrev at saken burde utsettes, og det var jeg ikke alene om å mene. Regionreformen har vært et politisk makkverk, et prestisjeprosjekt som ble satt i gang uten innhold og uten tilstrekkelig forankring hos de som ble berørt. Norge er antagelig Europas mest sentralstyrte land, kan det være det som er årsaken til den blindhet og arroganse som ligger bak?

Det merkelige er at det er bred politisk enighet, bortsett fra i Senterpartiet, om at Norge trenger en regionreform, mange mener at vi burde gå fra tre til to forvaltningsnivå. Derfor er det som skjer det største nederlaget til nå for Solberg-regjeringen. Et politisk mageplask som lager bølger regjeringen må plaske med så lenge den måtte eksistere.

Det er Finnmark som har dyttet Monica Mæland utfor stupebrettet. Sterkt! Den ulydigheten som folk i Finnmark har vist minner om kampen mot medlemskap i EU og kampen mot neddemming av Alta-Kautokeino vassdraget. Ikke alle kamper vinnes, og det er slett ikke sikkert denne kampen er vunnet. Men styrken i opprøret er beundringsverdig. Det mener jeg, selv om jeg tror Finnmark ville blitt styrket av å slå seg sammen med Troms.

Det har vært skrevet utallige artikler om hvorfor Finnmark ikke vil slå seg sammen med Troms. Noen basert på fakta og fornuft, men mange preget av sterke følelser og usakligheter. Den beste analysen og begrunnelsen for hvorfor Finnmark sier nei til sammenslåing er skrevet av Aps stortingsrepresentant Ingalill Olsen, i en kronikk i Nordlys og Dagbladet. Ingalill Olsen forklarer godt hvordan opplevelse av nedlatenhet og diskriminering  førte til en identitetskrise. En krise som nå er overvunnet. Folk har rettet ryggen, hevet hodet og taler Oslo midt imot.

Så kan man vise til at folk i Finnmark subsidieres, at de premieres for å opprettholde bosettinga i Norges utkant. Finnmark slipper arbeidsgiveravgift og el-avgift på privat forbruk. Studielån nedskrives med opptil 25 000 kroner i året. I Finnmark betaler du mindre skatt og får økt barnetrygd. Jeg vet ikke hvor mye det er snakk om, men jeg vil anta at Finnmark og de sju nordligste kommunene i Troms subsidieres med 6-7 milliarder kroner i året?

Men opprøret i Finnmark handler nok ikke om å få flere subsidier. Det handler om noe annet, det handler om å bli respektert og tatt på alvor. Det tror jeg folk i Finnmark har oppnådd. Men samtidig er det mange som mener at nok er nok. Sør i landet er det stadig flere som mener at det får være måte på særbehandling. Det vekker oppsikt at Finnmark trosser regjeringen og nekter å delta når kommunalministeren innkaller til dialogmøte. Her har nok det AP-styrte fylkestinget skaffet seg ryggdekning på Youngstorget. Det er oppsiktsvekkende at Jonas Gahr Støre allerede nå sier at Finnmark bør unntas fra reformen og bestå som et eget fylke. Det kan nok Arbeiderpartiet tjene på i Finnmark, men ikke i resten av landet. Arbeiderpartiets manøvrering i denne saken står ikke til troende. At Finnmark trosser Stortingets vedtak kan også bli en boomerang som fører til at de taper kampen. Nå forlanger flere sammenslåtte fylker omkamp. Skulle det skje går hele reformen i oppløsning. Det kan føre til regjeringskrise, og kommer neppe til å skje.

Så, hva nå, Finnmark?

Et protektorat direkte underlagt Oslo? Det vil i så fall gjøre kolonistatusen offisiell. Eller ser man for seg en status på linje med det Grønland eller Færøyene har i forhold til Danmark.

Finnmarks spesielle historie, fra krig og gjenreisning, fra språklig og etnisk undertrykking, er grundig beskrevet. Men hvorfor dette er argument mot sammenslåing med Troms er vanskelig å forstå. Finnmark mister ikke sin historie eller identitet om fylket går sammen med Troms. Hvorfor ikke se mulighetene?

De store avstandene brukes som et argument mot sammenslåing. Men er det noen som har grunn til å protestere mot regionreformen så er det de som bor i de relativt tett befolkete områdene i Troms, i Harstad, Ofoten og Sør-Troms regionen. For de fleste finnmarkinger er det   enklere og billigere å reise til Tromsø enn til Vadsø. Men slike argumenter har liten betydning i den fasen vi nå er inne i. Reformen har utviklet seg til å bli et rikspolitisk maktspill.

Regionreformens skjebne blir høstens politiske thriller.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse