Annonse
I nord sysselsetter primærnæringene fremdeles flere enn turisnæringen, men avstanden minker fra år til år.

Så langt har den blå åkeren og den blå vidda levd nokså friksjonsfritt i lag. Det er i ferd med å endres.

Kystsonen tilbyr kun et begrenset areal, et areal som tidligere i stor grad var forbeholdt tradisjonelle fiskerier. Nå er disse under økende press, ikke bare fra oppdrett, men også fra oljeleting, dumping av gruveavfall og turistfiske.

Det er heller ingen tvil om at hvert kilo fisket av en turist gir større netto verdiskaping enn et kilo fisket av en yrkesfisker.

Alle som en gang har kjent det første, forsiktige nøkket i snøret, kan forstå fascinasjonen. Fascinasjonen som hvert år drar tusenvis av turister til Norge for å fiske. Fisketurisme er en voksende næring, og en lukrativ næring. Hver fisketurist legger igjen rundt 10 000 kroner i løpet av en uke, viser tall fra Akvaplan-niva. Kanskje ikke så rart da at mange gjerne vil ha med seg noe mer hjem enn en god opplevelse.

Tollvesenet i Nord-Norge har beslaglagt 3,4 tonn filet fra utenlandske turistfiskere hittil i år. Det er over 50 prosent mer enn på samme tid i fjor. Hver turist har kun lov til å ta med seg 15 kilo fisk, mens det største beslaget har vært på 209 kilo. Til avisa Nordlys sier regiondirektør Atle Joakimsen at et så høyt volum kan tyde på at mange finansierer turen til Norge ved å selge fisken når de kommer hjem.

«Den blå åkeren» er et begrep som fort dukker opp når politikerne diskuterer hva vi skal leve av etter olja. Nordmenn har høstet av havet i titusenvis av år, men da har de mest handlet om den blå vidda eller den blå skogen, våte jaktmarker med frittlevende fisk og sjødyr som bytte. Oppdrettsnæringens økende betydning er slik sett en parallell til det vi gikk gjennom den gang nomadiske jegere ble fastboende bønder.

Så langt har den blå åkeren og den blå vidda levd nokså friksjonsfritt i lag. Det er i ferd med å endres. Konflikten er hardest rundt villaksefisket, men stadig flere stiller også spørsmål ved hva oppdrettsanlegg mer generelt gjør med havmiljøet. Striden handler i stor grad om plass. Kystsonen tilbyr kun et begrenset areal, et areal som tidligere i stor grad var forbeholdt tradisjonelle fiskerier. Nå er disse under økende press, ikke bare fra oppdrett, men også fra oljeleting, dumping av gruveavfall og turistfiske.

Problemet med turistfisket er på kort sikt manglende oversikt. Det rettes opp fra nyttår, da nye forskrifter pålegger næringen både en egen registreringsordning og bedre rapportering av fangstmengder. Samtidig økes mengden fisk en turist kan ta med hjem, om de benytter seg av registrerte anlegg. Det vil nok gjøre selve debatten mer faktabasert, men løser ikke de langsiktige utfordringene.

En gang var fiskerier – og småskala jordbruk – grunnlaget for all bosetting langs kysten av Nord-Norge. I nord sysselsetter disse primærnæringene fremdeles flere enn turisnæringen, men avstanden minker fra år til år. På landsbasis er turismen for lengst større. Det er heller ingen tvil om at hvert kilo fisket av en turist gir større netto verdiskaping enn et kilo fisket av en yrkesfisker. Med økende press på fiskestammene vil derfor denne konflikten bare øke i styrke. Med de tradisjonelle fiskeriene på vikende front.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse