Annonse
Antall politianmeldelser om mishandling i nære relasjoner har økt med tjue prosent i løpet av de siste fire årene. Barn blir filleristet, slått, sparket og mishandlet på det groveste av egne foreldre. Ingen kan være i tvil om at barnevernet trengs!

Takk og lov for barnevernet!

Barn er verken foreldrenes eller familiens eiendom, selv om man skulle tro det når man går inn på nettsider der de som ønsker barnevernet dit pepperen gror, holder til.

Foreldre har ikke lov til å slå sine barn her i landet, heller ikke som et ledd i oppdragelsen. Det norske barnevernet har lavere terskel for å gripe inn når bekymringsmeldingene kommer inn, enn det man har i mange andre land. Det skal vi være glad for.

Den kolossale og hysteriske stormen mot det norske barnevernet kom til overflaten igjen da en polsk konsul for noen dager siden ble utvist fra Norge. Etter mange varslinger gikk Utenriksdepartementet til dette uvanlige skrittet.  

Konsulen hadde lenge engasjert seg i barnevernssaker der polske familier var involvert. Men det var ikke derfor han ble erklært uønsket. Det var oppførselen hans som felte ham.

Forestillingen om at barn er foreldrenes og familiens eiendom, og at mor og far ut fra det kan bestemme sine høyst egne metoder når det gjelder barneoppdragelse, inkludert fysisk avstraffelse, er et tilbakelagt stadium for de fleste av oss.  Norge var tidlig ute med lovgivning og holdningskampanjer når det gjelder barns rettigheter. Vi fikk Barneloven i 1981, samme år som vi også var først i verden med eget barneombud, en offentlig instans som skal ivareta barns interesser. I 1992 kom Barnevernloven. Den omfatter også barn som ikke bor fast i Norge, men som oppholder seg her. Lovene skal ivareta barns rettigheter, interesser og behov i forhold til samfunnet – og til foreldrene! I Norge gjelder norsk lov.

Det norske barnevernet er blitt demonisert i store deler av Øst-Europa, og skremselspropagandaen florerer. Fremmet av hat og sterke egeninteresser komponeres de utroligste historier, som at norske myndigheter kidnapper utenlandske barn for å få nytt blod inn i et land som er i ferd med å forgå i innavl og manglende evne til sunn reproduksjon. Slike syke rykter går sin seiersgang i visse miljøer.

Det har vært fokusert på kulturkollisjonen som inntreffer når offentlige myndigheter blander seg inn i saker som i andre kulturer anses som et familieanliggende. Når man mener familien kan rydde opp selv og barnevernet likevel griper inn med omsorgsovertakelse, er det duket for konflikt.

 Men i vårt samfunn er det ikke familien, slekta eller klanen som er grunnfjellet, det er det individet som er. Og individets sterke rettigheter gjelder selvfølgelig også de minste blant oss.

Barn er verken foreldrenes eller familiens eiendom, selv om man skulle tro det når man går inn på nettsider der de som ønsker barnevernet dit pepperen gror, holder til. Karakteristikkene hagler og det samme gjør truslene: nazi-barnevernet er kriminelle banditter som man skal ta rotta på. Fosterforeldre mobbes åpenlyst, med fornavn og bosted, mens leserne oppfordres til å bidra til at barna kommer hjem igjen!

Påstanden om at barn hører til hos sine biologiske foreldre og at blod er tykkere enn vann, repeteres i det ustanselige. Noen etterlyser også menneskerettighetene. Det er nok foreldrenes rettigheter det tenkes på, og neppe mishandlede, vanskjøttede og utrygge ungers krav på beskyttelse og menneskeverd.

For all del, ingen er ufeilbarlig, heller ikke barnevernet. Når barnevernet konkluderer galt, går det ut over noen. Enten det rammer foreldre som urettmessig blir fratatt omsorgen for ungene sine, eller små barn som må fortsette å leve under høyst kritikkverdige forhold, er det selvsagt alvorlig.

Da barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad nylig sa som sant er at barnevernet gjør en kjempeviktig jobb for å forhindre vold og overgrep mot barn, ble det av kristne barnevernsmotstandere på ytterste høyre fløy mottatt som «en krigserklæring mot tusenvis av barn og foreldre i Norge. Fem barn tas hver dag i Norge, Ropstad!”står det å lese.

Ikke ett ord om hvorfor.

Samtidig melder NRK at antall politianmeldelser om mishandling i nære relasjoner har økt med tjue prosent i løpet av de siste fire årene. Kapasiteten hos politi og påtalemyndighet er sprengt. Barn blir filleristet, slått, sparket og mishandlet på det groveste av egne foreldre.

Takk og lov for at vi har barnevernet. Ingen kan være i tvil om at det trengs!

 

  

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse