Annonse
Hvem det var som kom først til nordområdene vil vi aldri få vite, og det har heller ingen betydning for samenes posisjon som Skandinavias urbefolkning, skriver Per Inge Østmoen (innfelt). Foto: Per Inge Østmoen.

Hvem som kom først får vi aldri vite. Samene er likevel et urfolk

Vi konstruerer motsetninger og lager oss fiendebilder når den reelle fienden befinner seg et helt annet sted.

Den norske - og særlig den nordnorske - debatten rundt samiske spørsmål har en tendens til å bevege seg langs fastlåste og beklagelig forutsigbare linjer.

Når det konstateres at samene er Skandinavias urfolk, reiser det seg regelmessig en debatt rundt samisk urfolkstatus hvor enkelte med sterkt engasjement og ditto overbevisning fastslår at samene slett ikke er et urfolk. Hvorfor det er blitt slik, er et interessant spørsmål som sikkert kan være tema for et helt studium.

De samiske samfunnene som eksisterer i dag har bevart språk, levemåte/næringsstrukturer og kulturelle og politiske institusjoner som er særpregede for dem og er forankret i lange tradisjoner som er levende den dag i dag. Siidaorganiseringen er et eksempel på en samisk politisk institusjon, og de samiske kulturelle særtrekk er tydelige for alle som ønsker å se dem.

Det finnes også en misoppfatning om at samer er “innvandrere,” men samisk kultur er et resultat av langvarige historiske prosesser og mennesker som må ha blandet seg slik mennesker alltid har gjort. Den samiske kulturen vokste frem og oppsto i nordområdene/Skandinavia slik det samiske språket også gjorde det. Hvem det var som kom først til nordområdene vil vi aldri få vite, og det har heller ingen betydning for samenes posisjon som Skandinavias urbefolkning.

Det er ingen tvil om at samiske samfunn i høy grad tilfredsstiller kriteriene etter de gjeldende - og fastslåtte - definisjoner. I den forbindelse er det å regne som en kuriositet at noen holder seg med egne definisjoner på hva et urfolk er - og feilaktig påstår at et urfolk må defineres som det folket som kom først til et område.

Hvis man ikke vil akseptere urfolkdefinisjonen, skaper man et problem for seg selv fordi det ikke er tvilsomt at det finnes folk over hele verden som ut fra historie, kultur og tradisjon fyller kriteriene. Den som vil benekte samenes status som urfolk, blir da nødt til å bestride at samene i dag har egne bevarte politiske, sosiale og kulturelle tradisjoner som atskiller seg fra den som preger statens majoritetsbefolkning. Men samisk kultur er levende og lett gjenkjennelig både i innlandet og også på kysten, selv om språktapet er utbredt blant den sjøsamiske befolkningen.

En vanlig misforståelse er at urfolkstatusen betinger en “primitiv” sosioøkonomisk og livsstilsmessig tilstand. Man tenker seg at siden samer bor i hus, kjører bil, har mobiltelefoner og er tilhengere av Manchester United eller Liverpool kan de ikke være samer. Men på samme måte som ikke-samiske nordmenn ikke opphører å være nordmenn fordi det har skjedd økonomiske og teknologiske endringer i deres samfunn, er de faktiske kriteriene for urfolksstatusen like gyldige selv om dagens samer bor i hus som andre og selv om samer har både utdannelse og deltar i samfunnet på linje med resten av befolkningen.

Når samer påviselig har bevart en etnisk identitet som er ulik majoritetsbefolkningens, og som har en rekke gjenkjennbare sosiale og kulturelle karakteristika som er forskjellige fra den ikke-samiske delen av befolkningen, er samene et urfolk uavhengig av utdannelsesnivå og materiell status. Alt tyder på at dette vil vedvare, og det er på tide å leve i fred slik våre forfedre og -mødre må ha gjort i en ikke så altfor fjern fortid.

De unødvendige konfliktene skaper splittelse. Splittelse fører til at vi konstruerer motsetninger og lager oss fiendebilder når den reelle fienden befinner seg et helt annet sted.

Samtidens alvorligste og mest presserende utfordringer er felles for både samer og ikke-samer. I vår tid er det ødeleggelse av naturverdier, sentralisering, urbanisering og politisk nedprioritering av distrikter som er de virkelig alvorlige fenomenene. Da har vi ikke råd til å strides om hvorvidt det finnes samer eller om samer skal ha den samme retten som andre til å opprettholde sin kultur og sine tradisjoner, mens gruver og vindmøller truer med å fortrenge og ødelegge naturverdier bit for bit.

Det finnes en beklagelig utbredt forestilling blant urbane politikere og deres eksperter om at urbanisering og sentralisering er ønskelig og at lokalsamfunn, selvforsyningsøkonomier med lokal matproduksjon og spredt bosetting er “irrelevant” eller direkte uønsket. Noen går så langt som til å henge seg på en motestrømning som vil gjøre spredt bosetting til “miljøfiendtlig,” og som ser med uvilje mot at mennesker bor spredt og naturnært. Da blir det lettere å bygge ned og ofre naturverdier i distriktene, dersom denslags enøyde forestillinger får dominere.

Disse utfordringene er felles for både samiske samfunn og norske majoritetssamfunn. Når det gjelder naturverdier og grunnlaget for vår eksistens er vi alle i samme båt. Sett i lys av de nevnte faktorer som er en reell trusel mot både samer, norske fiskere og småbrukere i våre norske dalfører og mot hele statens langsiktige robusthet, burde det være mulig å en gang for alle legge ned stridsøksen og fokusere de felles interessene vi har på tvers av etnisiteter. Jeg vil på det aller sterkeste oppfordre til at vi gjør nettopp det.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse