Sametinget ble født med en president på deltid og en håndfull medarbeidere i provisoriske lokaler. I dag er Sametinget en gigant i Karasjok, og kanskje bør de være ørlite mer ydmyke, skriver Per Lars Tonstad. Foto: Sametinget

Sametinget bør velge sine kampsaker med omhu

Sametinget trenger venner, ikke fiender. Derfor bør samenes folkevalgte organ velge sine kampsaker med omhu. Det bærer galt av sted å sette seg på en stein og rope nei, nei.

Med all respekt og godvilje, Sametinget må løfte blikket og se på mulighetene framfor å dyrke konfrontasjonen. Det er mange oppgaver å ta fatt på.

Politikk er det muliges kunst. For å oppnå resultater, må man gi og ta. Kompromiss er et deilig ord, sa Thorvald Stoltenberg. Og slik er det.

I løpet av de siste månedene har det vært søkelys på Sametingets innsigelser mot lokale prosjekter. Noen har prinsipielle innvendinger mot Sametingets konsultasjonsrett med nasjonale, regionale og lokale myndigheter. De skarpeste kritikerne har kalt det “vetorett”.

Det er tøv. Konsultasjon betyr akkurat det, informasjon og samtale. Etterpå kan Stortinget, fylkestingene eller kommunestyrene vedta hva pokker de vil. 

Sametinget har en stemme i den norske forvaltning, og det skulle bare mangle. Men institusjonen er skjør, en fugleunge på vei til å kunne fly, men ennå vakler den usikker på greinen. Og vær viss, mange hauker med skarpe klør venter der ute.

Kanskje er det på sin plass å minne litt om historien. I noen generasjoner var samenes livsstil, språk og kultur ikke verdt skittenfilla i gangen. Norske myndigheter mente at deres eneste og lykkelige skjebne var å bli norske. Politikken ble lagt opp deretter. Det ligger mange triste skjebner i grøftekanten etter denne brutaliteten, forhåpentlig kan sannhetskommisjonen dokumentere overgrepene mot enkeltmennesker, lokalsamfunn og folk.

Men samefolket lot seg ikke kue. Og sakte, men sikkert vant de respekt og tillit. Gradvis ble fornorskningspolitikken svekket og forlatt, og den samiske egenart fikk friere levekår.

Samene fremmet smått om senn krav om rettigheter, det kunne være så elementære som opplæring i morsmålet for deres barn, tolketjeneste på sykehuset, rett til å høste i utmark som familien hadde brukt i generasjoner…. 

Det var ikke lett å vinne gehør. For mostanderne var mer taleføre og hadde rød løper inn i avisredaksjonene i Finnmark. Argumentene var enkle, “disse samene er ikke representative, de er supersamer, akademikersamer og eventyrere som ikke representerer den jevne same. Jeg kjenner samer som har et helt annet syn. Er det en egen samestat de vil, søndagssamene?” Slik kunne rettigheter som nordmenn tok som en selvfølge, avfeies med vitser og lettvintheter. 

Denne skyttergravskrigen tappet krefter og førte intet sted hen. Under striden om utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget ble det klart at både for nasjonen Norge og for det samiske folk var det fornuftig å etablere et samisk folkevalgt organ. Da ville ingen kunne stille spørsmål om hvem som representerte den samiske stemme, det var Sametinget.

Og Sametinget ble født med en president på deltid og en håndfull medarbeidere i provisoriske lokaler. I dag er Sametinget en gigant i Karasjok, og kanskje bør de være ørlite mer ydmyke. 

Jeg har vært tilskuer til samedebatten såpass lenge at jeg husker da Nordisk Samisk Institutt kom til Kautokeino på 1970-tallet. Folk var skeptiske. En gjeng samiske akademikere hadde etablert seg på Ebeneser-huset og ingen visste helt hva de holdt på med. En funksjonær i kommunen hengte opp en advarsel og minnet om det blodige 1852-opprøret, da lensmannen og kjøpmannen ble drept og de skyldige halshugget. Vil vi ha de tilstandene tilbake? spurte tjenestemannen.

De kloke folkene i Nordisk Samisk Institutt, anført av leder Aslak Nils Sara, skjønte at de måtte anstrenge seg for å vinne folkets tillit. Derfor var det en stående ordre om at alle som oppsøkte instituttet for å be om bistand, skulle få hjelp. Så folk kom med selvangivelsene og husbanksøknadene sine og satt i timevis med ansatte som kanskje hadde språkkompetanse mer enn kunnskaper om økonom og regnskap, men sammen kom de fram til et resultat. Det fortelles endog at en av de ansatte var utnevnt som dommer i en bedømming av hunder. Han kunne null og niks om hunderaser, men bedømte ut fra det han visste om eierne og ingen klaget på vurderingen. Da premiene var fordelt, var det tid for hundeeierne til å dra på kaffebesøk. Det kan ta tid i Kautokeino, særlig hvis det er helg og det serveres noe attåt.

Så hundene ble glemt. Og den stakkars dommeren så ingen annen råd enn å innlosjere bikkjene på kontorene til Nordisk Samisk Institutt for weekenden. De var selskapssyke, sultne og tørste da folk kom på jobb mandag morgen.

Hva dette betyr for Sametinget? Ikke så mye.

Men det angir en retning, et verdivalg og en forankring. For Sametinget må aldri glemme hvem de er til for. Politikerne og de ansatte er der for å tjene samefolket. Det gjelder folkegruppen, og det gjelder enkeltmennesker.

Sametinget bygger sitt omdømme på den politikken som frontes i mediene. Dessverre er det sjelden jeg leser om fiskeren eller småbrukeren som gikk til sametinget med et problem, og fikk en lettere hverdag. Men stadig vekk dukker det opp oppslag om Sametinget som motsetter seg et hyttefelt, en slalåmbakke eller en vei.

Det er aktverdig nok, men det er også en farlig kurs. For Sametinget kan bli redusert til en bremsekloss i folks oppfatning, og det har ikke dette organet råd til. Det er vel og bra med konsultasjonsrett. Men er det virkelig det samereretten anno 2018 er redusert til? En rett til å hevde sin stemme i utallige kommuners saksbehandling? Sametinget har en voksen administrasjon, men skal de grave seg ned i lokale saker fra Røros til Grense Jakobselv? Da får de knapt tid til annet. Byråkratiet kan kvele, hvis man ikke løfter blikket for å se langt. Og den menige mann og kvinne i Tana, Tysfjord og Snåsa blir glemt.

Med all respekt og godvilje, Sametinget må løfte blikket og se på mulighetene framfor å dyrke konfrontasjonen. Det er mange oppgaver å ta fatt på. Det gjelder de store spørsmålene. Om de samiske språkenes overlevelse, fremme av samiske næringer og kultur i all former, og det venter en stor pedagogisk oppgave i å informere det norske folk om at dette landet faktisk er grunnlagt på territoriet til to folk. 

Sametinget har sin berettigelse og er kommet for å bli. Men det er opp til organet å vinne legitimitet hos sine egne og hos flertallsbefolkningen. Det er ingen medalje som komme rekende på ei fjøl, den utmerkelsen må Sametinget gjøre seg fortjent til. 

De har sjansen nå, men de bør altså styre unna noen skjær i sjøen. For det finnes noen ulver som vil glefse hver gang Sametinget løfter stopp-skiltet mot et lokalt prosjekt, samenes folkevalgte organ fortjener noe bedre enn å bli hakkemat for disse rovkjeftene.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse