Annonse
Vi trenger å utvide disse dialogene, ikke å polarisere og dermed lukke dem. Elfenbenstårnmetaforen er lite velegna for å invitere inn nye unge stemmer i diskusjonene vi trenger å føre, om framtida for både folk og landskap i nord, skriver kronikkforfatterne.

Samfunnsplanlegging i et paradigmeskifte? 

Hva er samfunnsplanleggingas rolle i spenningsfeltet mellom økologisk bærekraft og økonomisk vekst? 

Vi vil gjerne sende Fjellheims utfordring i retur: Opplever Nordlys at de gjennom sin polemiske debattform bidrar til en balansert og relevant samtale om og for landsdelen? 

Politisk redaktør Skjalg Fjellheim går i en kommentarartikkel 28. september hardt ut mot samfunnsplanleggingsmiljøet ved UiT, som han mener har glemt UiT’s mandat, nemlig å «skape vekst og utvikling i nord. Ikke for å gjøre Nord-Norge om til en uberørt naturpark». Bakgrunnen er en kronikk der Astrid Maria Cabrera etterlyser mer radikale endringer for reiselivet post-korona; et reiseliv som tar mer hensyn til natur og ansvaret vi har for å nå klimamålene.  Dette reiser et viktig spørsmål: Hva er samfunnsplanleggingas rolle i spenningsfeltet mellom økologisk bærekraft og økonomisk vekst? 

Alt ser enkelt ut i en teoretisk verden, skriver Fjellheim. Nei, det gjør ikke det. Verden ser derimot svært sammensatt og kompleks ut. Stadig flere kunnskapsmiljøer advarer mot storstilt nedbygging av natur. «Vi sager over grenen vi sitter på dersom vi ikke innser at fungerende natur er selve grunnlaget for vår eksistens», skriver biologene Dag O. Hessen og Anne Sverdrup Thygeson i en kronikk i NRK sist uke. De advarer mot at naturen alltid blir salderingspost for stadig nye arealbehov. Diskusjoner om tålegrenser må tas, og ikke knebles i karikerende vendinger. Tendensen i det offentlige ordskiftet til å konstruere et skille mellom idealister og realister, der de som er for utbygginger karakteriseres som realister og de som argumenterer for vern av natur som følelsesstyrte idealister, bidrar ikke til konstruktive debatter.  

Ulike synspunkter må tåle kritiske diskusjoner, og her spiller akademia som en konstruktiv og samfunnskritisk stemme en stor rolle. Det er vår plikt å oppmuntre til en diskusjon om tålegrenser og nedbygging av natur. Å erkjenne at naturen har egenverdi, og planlegge for det, er ikke synonymt med at næringsutvikling skal stoppe opp. Det handler om å hele tiden sette fokus på vår tids store dilemma – hvordan vi kan skape gode samfunn samtidig som vi tar hensyn til naturens og klimaets tålegrenser.  

Samfunnsplanleggingas ansvar 

Formålsparagrafen til Plan- og bygningsloven sier: “Loven skal fremme bærekraftig utvikling til beste for den enkelte, samfunnet og framtidige generasjoner.”  Videre listes det en rekke hensyn som kan stå i motstrid til hverandre, som sikring av landskap og jordressurser, og tilrettelegging for verdiskaping og næringsutvikling (§3). Videre har regjeringa klare forventninger til at regional og kommunal planlegging skal adressere fire hovedutfordringer, der økologisk bærekraft og velferd troner på toppen. Hvordan tenke nytt om økonomisk vekst i dette bildet? Hva er bærekraftige investeringer?  Spenninger arter seg ulikt og med ulik intensitet, og det er vel ikke overraskende at intensiteten øker i den krevende jobben med å realisere klimamålene. Det krever innovasjon, noe som gjerne oppstår i en ny og uventet situasjon, et mulighetsvindu for nye løsninger. Det er dette mulighetsvinduet Cabrera peker på at “post-corona-situasjonen” er, eller kan bli.  

Kravet om innovasjon stiller planlegging overfor helt nye utfordringer, ikke minst i brytningen mellom økonomisk vekst og økologisk begrensing. Planlegging er også et redskap for å utvikle visjoner og strategier for alternative fremtider – om man er villig til å bruke det. Planlegging handler om å forestille seg nye framtider – og om evne til å transformere politiske verdier til konkret handling. I undervisningen vektlegger vi forståelser av at planleggingen må bli mer pro-aktiv, fleksibel og åpen for alternative muligheter. Den må også være mer sensitiv overfor kompleksiteten i disse utfordringene for å evne å utforme levedyktige kompromisser. Samtidig tar vi opp spørsmål om dette i forskningen, innenfor f.eks. reiseliv, medvirkning, boligplanlegging, byutvikling og eksperimentell planlegging. 

Å skape gode vilkår for trygge arbeidsplasser på små og store steder er et sentralt mål for samfunnsplanlegging, og det å utforske vilkårene for at folk kan leve godt i vår landsdel en viktig oppgave for samfunnsforskninga ved UiT. Å planlegge for en bærekraftig framtid har inspirert oss til å ta fatt på kompliserte spørsmål: Hvordan skaper vi gode og inkluderende byer og lokalsamfunn? Hvordan legger vi til rette for omstilling til lavkarbonsamfunnet? Hvordan sikrer vi gode medvirkningsprosesser? Hvordan håndterer vi konflikter? Og: hvordan legger vi til rette for næringsutvikling og innovasjon lokalt, slik at steder kan ta grep om egen utvikling?  

Utvikling = nedbygging av natur? 

Selvsagt er arbeidsplasser og et variert og mangfoldig næringsliv sentralt i all samfunnsplanlegging. Men heller enn å fundamentere den faglige debatten på at vekst som innebærer nedbygging av stadig nye naturområder blir stående som eneste alternativ for nordnorske samfunn, slutter vi oss til å se situasjonen som et mulighetsvindu for nye løsninger.  

Vi ser at radikal omstilling er viktig i møte med en krisesituasjon. Strategier trengs også for å møte økologiske kriser.  Når det skal planlegges i en slik krisetilstand, stilles det enda større krav til kunnskap og presisjon, og synliggjøring av liv og økosystemer som naturen rundt oss består av. Tradisjonen for å planlegge på denne måten er kort. Planverktøyet betraktes ofte som et instrument for å ’få lov til å bygge’ – og kan tilpasses og justeres helt til man har oppnådd hensikten. Vi ser det spesielt i store vind-industriprosjekter langs hele kysten. Konsekvensutredninger har blitt investorenes verktøy, også i de siste rundene av AC-prosessen.  

Planlegging etter økologiske prinsipper betyr å ivareta tause aktører som planter, dyr, myr, historiske rettigheter og kulturarv –på linje med mer høylytte aktører. Planleggerne må derfor søke kunnskap på nye måter, og planprosessen må handle mer om å samarbeide mot strategiske mål enn å skape konflikter og konkurranse. 

Polarisering av debattene 

Fjellheim lurer på om samfunnsplanleggingsmiljøet greier å levere balansert og relevant kunnskap om og for landsdelen. Gjennom forskning og undervisning søker vi kontinuerlig å vise mangfoldet av - og motsetninger mellom - interesser og hensyn i plan- og utviklingsprosesser. Vi er stolte over å utdanne unge mennesker som evner å tenke konstruktivt og kritisk rundt sammensatte utfordringer. Vi vil gjerne sende Fjellheims utfordring i retur: Opplever Nordlys at de gjennom sin polemiske debattform bidrar til en balansert og relevant samtale om og for landsdelen?  Vi trenger å utvide disse dialogene, ikke å polarisere og dermed lukke dem. Elfenbenstårnmetaforen er lite velegna for å invitere inn nye unge stemmer i diskusjonene vi trenger å føre, om framtida for både folk og landskap i nord.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse