Annonse
Når man tar inn over seg hvor dramatisk dette vedtaket er for foreningas framtid, er det temmelig merkelig at den demokratiske prosessen rundt saka ikke har vært mer åpen og at foreningas ledelse ikke har gjort forsøk på å involvere alle foreningas medlemmer, at dette var ei sak som ble lagt til som årsmøtesak først etter at fristen for å melde seg på møtet hadde gått ut. Jeg var i alle fall langt fra det eneste medlemmet som ble oppmerksom på denne saka først etter årsmøtet, skriver Sigbjørn Skåden. Foto: Johan Ante Utsi, NRK

Enhver samisk forfatter mister mye dersom vi ikke lenger skal være ett kollegium

Samisk Forfatterforening er ikke ei språkforening, det er ei forfatterforening, og om man tenker på samisk litteraturs framtid og tar i betraktning at litteratur er et fag som strekker seg utenfor det rent språktekniske, mener jeg det er klart at ei forening som har et helhetlig samisk litteraturperspektiv, ett sterkt miljø, vil være det som tjener samisk litteratur best.

Lørdag 21. april vedtok Samisk Forfatterforenings årsmøte å endre foreningas medlemsparagraf (jeg kunne ikke delta på møtet og hørte om saka først i etterkant av møtet). Siden foreninga ble grunnlagt i 1979 har alle samiske forfattere kunnet bli medlem av foreninga, heretter skal i praksis bare samiskspråklige forfattere kunne blir med. Jeg har nå hatt god tid til å tenke over og fordøye saka, jeg har lest og hørt andres saksframlegg og jeg har snakket med andre samiske forfattere. Mye har allerede blitt sagt og jeg vet ikke om jeg nødvendigvis bringer så mye nytt til diskusjonen, men dette er ei prinsippsak med såpass stor betydning for Samisk Forfatterforenings og samisk litteraturs fremtid at jeg føler for å si noe, i det minste for å vise hvor jeg står i saka. 

Vi har utfordringer i Samisk Forfatterforening. De siste 8-10 årene har antallet ikke-samiskspråklige medlemmer steget. Dette er ikke per definisjon noen utfordring, enhver samisk forfatter er av verdi, men det skaper ei utfordring dersom det fører til at norsk i større grad blir det dominante kommunikasjonsspråket i foreningas utvalg, sosiale mediaplattformer og kanskje også i styremøtene, slik jeg også har observert de seneste årene. Språket selv er forfatteres kunstform, om man skriver på samisk, norsk, tysk eller hvaenn, språket er både kjerne og formuttrykk for vår kunstneriske virksomhet. Og nettopp fordi språket er en så grunnleggende del av kunsten vi bedriver ville det være et stort paradoks dersom den eneste forfatterforeninga i verden som har vilje og mulighet til å bruke samisk som hovedspråk ikke gjør det. Samisk Forfatterforening er den eneste foreninga hvor samiskspråklige forfattere har mulighet til å snakke sammen om litteraturrelaterte saker på samisk, og derfor mener jeg også at samisk må være Samisk Forfatterforenings hovedspråk. 

Imidlertid er den typen prinsippvedtak som foreningas årsmøte nå har gjort etter mi mening feil måte å løse saka på, og jeg kommer til å bidra til å gjøre om dette vedtaket dersom jeg får mulighet til det. Samiske forfattere som ikke behersker samisk har vært med på å bygge opp Samisk Forfatterforening siden Nils-Aslak Valkeapää, Marry Á. Somby og John Gustavsen samskrev foreningas første vedtekter i 1979. Ikke-samiskspråklige samiske forfattere har gjort og gjør viktig arbeid for foreninga. Derfor er det et like stort paradoks at samiskspråklige forfattere nå 39 år senere sier sayonara og takk for følget, og at framtidas ikke-samiskskrivende samiske forfattere alternativt må bygge opp ei ny foreninga fra grunnen av. Dette er det største prinsippvedtaket som har blitt gjort i mi tid som medlem av Samisk Forfatterforening, og kanskje er det også det største i foreningas historie. Når man tar inn over seg hvor dramatisk dette vedtaket er for foreningas framtid, er det temmelig merkelig at den demokratiske prosessen rundt saka ikke har vært mer åpen og at foreningas ledelse ikke har gjort forsøk på å involvere alle foreningas medlemmer, at dette var ei sak som ble lagt til som årsmøtesak først etter at fristen for å melde seg på møtet hadde gått ut. Jeg var i alle fall langt fra det eneste medlemmet som ble oppmerksom på denne saka først etter årsmøtet.

Og debatten i etterkant av årsmøtet har også blitt merkelig. Det har blitt en prinsippdebatt om språk, om hvorvidt det skal være lov å bygge rene samiskspråklige arenaer eller ikke, har vi behov for dette eller ikke. Det har blitt en “kan du samisk eller ikke, er samiskspråklige samer arrogante språkfundamentalistiske elitesamer som undertrykker andre samer eller ikke, er ikke-samiskspråklige samer forvirrede stakkarer som elsker sin egen offerrolle i overkant mye eller ikke”-debatt. Javisst er det behov for sterke samiske språkarenaer, men det er behov for sterke samiske litteraturarenaer også, og i forbindelse med Samisk Forfatterforening og akkurat denne saka er det andre kort enn bare språk med i kortstokken. Litteratur er et fag. Dette må også tas med i betrakninga når man skal vurdere årsmøtevedtaket. Litteratur er en kunstform hvor produktet som skapes er språklig, ja, men litterær kompetanse er ikke det samme som språkteknisk kompetanse. Litterær kompetanse strekker seg forbi det rent språktekniske, det å kunne finne fram til en litterær form og stemme for et gitt stoff, det å kunne kontekstualisere sosiale og eksistensielle sammenhenger kunstnerisk, det å kunne dramaturgi, det å kunne filtrere egne opplevelser litterært, det er bare noen få av de litterære kompetanseområdene man også må ta i betraktning når man skal vurdere denne saka. Dersom formålet var kun å danne et sterkt samiskspråklig miljø, ville det selvsagt være tjenlig at det bare var samiskspråklige i miljøet. Men Samisk Forfatterforening er ikke ei språkforening, det er ei forfatterforening, og om man tenker på samisk litteraturs framtid og tar i betraktning at litteratur er et fag som strekker seg utenfor det rent språktekniske, mener jeg det er klart at ei forening som har et helhetlig samisk litteraturperspektiv, ett sterkt miljø, vil være det som tjener samisk litteratur best.

Når vi snevrer inn foreningas medlemskriterier snevrer vi også inn foreningas totale perspektiv. Det samiske forfattermiljøet har vært ett miljø siden 1979 og et vidt og mangfoldig samisk forfatterkollegium, hvor våre erfaringer, kompetanseområder og interesser er forskjellige er tjenlig for alle samiske forfattere, uansett hvilket språk vi skriver på. Enhver samisk forfatter mister mye dersom vi ikke lenger skal være ett kollegium. Vi samiskspråklige som vil komme til å utgjøre foreninga mister framtidas John Gustavsener og Marion Palmerer, bare for å nevne to markante medlemmer som har vært med i foreninga lenge, men som nå ikke lenger ville ha kommet inn. Og unge ikke-samiskspråklige samiske forfattere som på grunn av språkmangler ikke får bli medlem vil på sin side miste Marry Á. Sombyene og Kirste Palttoene, bare for å nevne to markante samiskspråklige medlemmer som har vært med i foreninga lenge. Jeg har bare nevnt noen få samiske forfattere. Men mange kunne ha vært nevnt, både erfarne og unge stemmer, dyrebare samiske forfatterperspektiver som mister ei god mulighet til å utveksle ideer og kunnskap når foreninga splittes. Dette forringer Samisk Forfatterforenings relevans i framtida. 

De samiskspråklige som stemte igjennom vedtaket om å splitte foreninga på årsmøtet gjorde ikke dette av ondskap. Og de ikke-samiskspråklige som ble såret av dette vedtaket gjør heller ikke dette av ondskap. Det er et naivt ønske, å ville at vi alle bare skal være venner, alle vi samiske forfattere. Det er jo ikke så mange av oss tilsammen. Ikke-samiskspråklige samiske forfattere kan ofte oppleve det samiske samfunnet annerledes enn de samiskspråklige, og det å på personlig plan kunne bli kjent med disse forfatterperspektivene er en gevinst for samiskspråklige forfattere, og vice versa. Istedenfor å gjøre ulikhetene til en svakhet burde vi kunne gjøre dem til en styrke. Jeg er overbevist om at vi blir bedre forfattere dersom vi holder sammen og at dette også er med på å heve nivået på den samiske litteraturen som helhet. Mi erfaring er at det aldri har vært noen styrke for samiske saker å trekke ei slik prinsipiell grense mellom samer. Det tror jeg ikke det er denne gangen heller. Men samlivet vårt krever også forsoning. Dersom det skal finnes ei forfatterforening i verden med samisk som hovedspråk, må medlemmer som ikke behersker samisk forsone seg med at det kan være ei utfordring å holde visse verv og at det kan være ei utfordring å ta del i enkelte diskusjoner dersom man ikke snakker samisk. Og dersom det skal finnes ei forfatterforening med et helhetlig samisk perspektiv må samiskspråklige medlemmer på sin side forsone seg med at det må legges til rette for samisk-norsk-samisk tolking, i det minste av årsmøter, betydningsfulle fagseminarer og lignende. Ikke-samiskpråklige må forsone seg med at samiskspråklige bruker samisk på foreningas SoMe-plattformer, samiskspråklige må forsone seg med at ikke-samiskspråklige ikke bruker samisk på foreningas SoMe-plattformer. Det er bare noen grunnforslag for hvordan vi kan begynne å løse denne saka på en praktisk måte. Det ville være ei bedre løsning enn et prinsipielt splittelsesvedtak som fragmenterer det samiske forfatterkollegiumet.

Sånn. Der står jeg i saka.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse