Annonse
Pensjonert lege og Samepolitiker
REFSER NORDLYS: Nordlys er en «nikkedukke» til ulike kapitalistiske inngripende tiltak som sterkt berører samiske interesser, skriver Ester Fjellheim (bildet) , pensjonert lege og samepolitiker.

Samisk identitet og krenkelser i lys av den "4.Statsmakt", og medias definisjonsmakt

Avisa Nordlys bidrar til undertrykkelsen av samer med subtile tilnærminger, mener Ester Fjellheim.

I Nordlys 21.april  definerer den redaksjonelle ledelse samenes «hårsårhet» og «krenkelseshysteri» relatert til «joikabollene».

Våre sterke unge samiske artister, Maria Utsi (Nordlys 22.april) og Ella Maria Hætta Isaksen , (Nordlys 23. april, og i Dagsnytt 18)  har på en forbilledlig  måte  satt den redaksjonelle ledelse i Nordlys «på plass».

Selv om redaksjonell ledelse v/ politisk redaktør Skjalg Fjellheim forsøker å «omdefinere» sin hensikt med sin lederartikkel (Dagsnytt 18), så vil jeg gjerne presisere at det er ikke første gang den samme redaksjonelle ledelse setter samenes sinne i kok.  I forbindelse med Stortingets oppnevnelse av en Sannhet – og forsonings-komite møtte vi den samme nedlatende holdning- nemlig at vi samer måtte jo nå være fornøyd når selve Kongen har bedt om unnskyldning for  150- 200  år gammel beinhard undertrykkelses-historie.  Den gang var Nordlys sitt fyndord «den samiske offerrollen».

Maria Utsi skriver at «tidsånden» til det samiske har endret seg.

Ja, man blir bøtelagt eller straffet hvis man fortsetter å bruke ord som «jævla finnunge», «jævla fjellfinn» eller jævla «bonfinn» Det sistnevnte skjellsordet er det mine venner i fjordsamiske områder som har fortalt meg at de ble møtt med, når de dro inn til nærmeste sentra for enten å selge sine produkter eller få seg jobb.

Nei, i dag skjer undertrykkelsen med mer subtile tilnærminger slik den redaksjonelle ledelse i Nordlys bedriver, slik som ovennevnte fyndord i «anførselstegn» viser til. De er for øvrig «nikkedukke» til ulike kapitalistiske inngripende tiltak som sterkt berører samiske interesser, uten at det er tid og sted for å gå nærmere inn på det nå.

Men tilbake til kronikken «En lære i krenkelsesdisiplin» v/ Maria Utsi.

Den rørte meg til tårer, Hvorfor? Jo, fordi jeg kjente meg igjen i hvert eneste ord Maria  skriver.  Maria er i sin historie svært personlig, samtidig som hun har beholdt «galgenhumorens» forløsende retorikk.

Jeg vil i det følgende også være veldig personlig, men vil samtidig forsøke meg på noen få «faglige» vurderinger av tingenes tilstand

Maria skriver: «Jeg er snart 40 år. I 25 år har jeg praktisert streng krenkelsesdisiplin, men det er slitsomt»

Jeg er dobbelt så gammel som Maria og har dermed i omtrent 70 år forsøkt å praktisere streng krenkelses-disiplin.  Men jeg har i sannhet ikke alltid lyktes, og til tider så slitsomt at jeg har måtte legge viktige påtenkte ting innen samisk politikk og forskning fra meg for å bevare helse og etnisk integritet.

Det tok meg omtrent 17 år å ta «et oppgjør» gjennom en svært sterk artikkel jeg skrev i Nordlys om det jeg møtte i min tid på Institutt for Samfunnsmedisin, UiTø.  En krenkende sketsj-oppsetning for å fortelle meg at jeg «ikke måtte snakke for høyt om samisk politikk/helse-politikk»

Latterliggjøring er som sagt en av de fem sterkeste og undertrykkende «maktfaktorer».

Den aktuelle «joikabolle-saken» er bare et lite «komma» i krenkelser, det er «helheten i opprydningsaksjonen» som teller, slik Ella Marie så riktig uttrykker det)

Men jeg har vært heldig, jeg vokste opp langt oppe i Rørosfjella, milevis fra sentrum av bygda hvor «øvrighet» og «bønder» hadde definisjonsmakta.

Og heldigvis -og dette bør Sannhetskommisjonen merke seg - opprettet Finnemisjonen (som skiftet navn til Samemisjonen) en samisk internatskole i Havika utenfor Namsos. 

Underlig at jeg er glad for det, siden det har vært så mye snakk om internatskolenes fornorskningspolitikk i forhold til Sannhetskommisjonens arbeid.  

Jo, heldig fordi alternativet for oss sørsamer var så mye verre, nemlig å bo i bygdesentrum for å få gjennomført skolegang, gjerne som eneste samiske elev. Og det var høyst tilfeldig hvorvidt en fikk bo hos en samiskvennlig bonde-familie eller ikke, hver annen uke når skolen pågikk. (Skituren på et par mil annenhver helg i de værharde Rørosfjella var heller ingen spøk)

 På internatskolen var alle vi barna like, vi var alle samer. Og vi vet at det å kunne identifisere seg med andre barn er viktig barnepsykologi.

Sørsamer bor spredt i ulike bygdesamfunn og det var ikke rart at vår sørsamiske foregangs-kvinne Elsa Laula Renberg-  for over 100 år siden arbeidet hardt for å få opprettet en sørsamisk internatskole. 

Min mor snakket sjelden om sin skoletid på nærmeste bygdeskole. Men på sine gamle dager kunne hun fortelle meg med gråtkvalt stemme at en av de første dagene på bygdeskolen fikk hun kofta revet av seg og ble kastet i snøen.   Det er ikke rart hun gjemte unna det ikoniske bilde hvor hennes mor, min bestemor, får målt hodeskallen i sosialdarwinismens og rasismens storhetstid.

Jeg beundrer min mor som tross disse opplevelser beholdt en sterk samisk identitetsforvaltning og var en stor samisk «duojár» (kunstner og samesløyder) både i kofte søm, samisk tinn- og perle-søm, skinn-arbeid og  skosøm m.m.  Dog klarte hun ikke, på grunn av sine egne opplevelser, å snakke samisk til oss barna.

Min største sorg i livet er at sosialdarwinismen og nasjonalbyggingen fratok meg mitt morsmål.

Jeg har en ide om at «krenkelser» er «doseavhengig» og avhengig av avsender og «formål»  til å avgjøre  hvilke side enkeltmennesker  ender på i sin etniske identitetsforvaltning.

Jeg var som sagt heldig som vokste opp langt fra bygda og attpåtil fikk gå på en samisk internatskole.  Mitt kvinnelige søskenbarn, få år eldre enn meg, vokste opp i et bygdesentrum hvor bønder og øvrigheter hadde definisjonsmakt, og hun gikk på den aktuelle bygdeskolen.

Vi snakker nå om tiden fra slutten av krigen og gjennom 50 åra.  Hun dro sørover og giftet seg etnisk norsk.  Da hun på grunn av en kreftdiagnose lå på «det siste» besøkte   min mor henne, og da uttrykte mitt søskenbarn følgende: »Jeg håper INGEN kommer i begravelsen min ikledd kofte»   En sterkere personlig  smerte i å måtte skjule sin herkomst helt inn i «dødsrike» kan neppe tenkes.

Jeg har også vært heldig, selv om jeg giftet meg etnisk norsk, så er det en unik mann som har levd forut for sin tid.  Jeg har alltid vært «leselysten», men det var umulig for mine foreldre å påkoste meg en skolegang – i og med at bøtene på reinens skade av deres setervoller plassert på reinens opparbeidede gode jord  (knyttet til melking og øremerking)  stadig haglet inn og måtte betales for å unngå «hardere lut».  Bonde-stortinget hadde jo gjennom 1880 årene sørget for å få lov-verket på plass for denne type «inntjening» på samenes bekostning.  Datidens Storting fikk god hjelp av en falsk historieskrivning om samenes tilstedeværelse -Yngvar Nielsens Fremrykkingsteori.  I dag kalles vel den slags for korrupsjon?

(Sterk dokumentasjon av den sterke judisielle undertrykkelse med originaldokumenter helt tilbake til min oldefars tid finnes i  Sverre Fjellheims  bok «Gåebrien Sijte – en sameby i Rørostraktene»)

For å kompensere min leselyst  så  reiste jeg  i 16 års alderen og tjente såpass at jeg kunne gå på Dillner og Støens  halvårige handelskole i Trondheim. Det var her min nylig  ingeniørutdanna ektemann «plukket» meg opp, og tok meg med til Tromsø i 1962.   Han har hele tiden vært en støtte for min leselyst og tok mye ansvar hjemme med barn, slik at jeg kunne gjennomføre artium på Kongsbakken videregående skole som privatist og etterpå, i godt voksen alder, gjennomføre medisinsk embetseksamen 

Odd  har også den velkjente og herlige samiske og nordnorske humor (ofte galgenhumor) idet han i ulike selskapelige sammenhenger sa:  «Æ gifta mæ med ei jente med halvårig handelskole men no e Æ gift med ein doktor»  De som ikke visste bedre kommenterte da alltid «Er du skilt du og»?

Samme år som jeg avla medisinsk embetseksamen i 1981 – reiste Odd i januar måned til Alta og satte seg i «lenkegjengen» mot Alta-utbyggingen.

Han har ikke bare støttet min leselyst, men også mitt samiske engasjement – heldigere går det ikke an å bli.

Heldig var jeg også når jeg få år etter ankomst Tromsø traff sterke samiske frontfigurer som Nils Jernsletten (professor i Samisk språk) og Katrine Johnsen (sameradioens mor) m/flere.  Sammen var vi 5-6 stykker som dannet en avdeling av Norske Samers Riksforbund. Og etter Universitets opprettelse kom det mange identitets-sterke  samiske studenter til byen som sluttet opp om  organisasjonen.

Maria Utsi skriver i sin kronikk om de sterke motsetningene innad i det samiske samfunn i Tana på 80-90-tallet, hvor mange samer tok sterk avstand fra det samiske og dannet organisasjoner som «Nei til Sameland».

Dette fikk meg til å tenke på mitt halvårige studium ved Maori Health Unit ved Universitetet i Auckland.  Der lærte jeg at et folk- en minoritet – som blir undertrykt lenge nok - overtar den opprinnelige undertrykkerens rolle og automatiserer undertrykkelsen av seg selv og sitt folk. Dette har vi utallige eksempler på i hele Sápmi.

Jeg mistenker bl.a. noen av EDL-folkene å tilhøre denne kategorien?

Men mine venner fra Tana har også for lenge siden fortalt meg at etnisk identitet og språk ble bedre bevart ovafor Tana bru enn nedenfor Tana bru (?).  Her tror jeg igjen at den «doseavhengige krenkelsen» har spilt inn, idet- så vidt jeg har skjønt- så var det nedenfor brua «øvrigheta» var sentrert – altså de med mest definisjonsmakt om hva som var riktigst og viktigst.

Alt innhold ovenfor har å gjøre med det som i alle år har opptatt meg sterkt:

Hvilke faktorer fører til en etnisk identitetsforvaltning??

Litt banalt uttrykt så er vår ego-identitet og våre reaksjonsmønstre for det meste genetisk bestemt, men også avhengig av det miljø vi er oppvokst og bosatt i.  Vår etniske identitet er utelukkende bestemt av miljø, det vil si vår egen kultur og i møte med «de andres» kultur.

Og det er i denne sfæren Sannhets- og Forskningskomiteen skal operere i.

Målsetningen med komiteen er jo at det skal oppnås en «forsoning» mellom partene. Hvis det ikke kan skje- har vi ikke bruk for komiteen.

Det innebærer at den undertrykkende part erkjenner – og har et ønske om å rette opp i den strukturelle – og ikke minst den judisielle undertrykkelse som har foregått.  Det siste har gjort STOR skade i Sørsameområde, som ovenfor nevnt.

Jeg vil derfor til slutt oppfordre den «4. Statsmakt» (Media) og alle andre som ser fram til en form for forsoning å ta penna fatt.  Da duger det ikke med nye fyndord til å definere, enkeltmennesker,  Sametinget og Samisk organisasjonsliv på en negativ måte.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse