Annonse

Samiske skilt skremmer

Det er leit å høre at idéen om samiske skilt og stedsnavn oppfattes som skremmende av enkelte i nord.

Alle gater og steder i hovedstaden Dublin og store deler av landet har derfor tospråklige veiskilt og stedsnavn.

Høyres Bodil Ridderseth Larsen hevder (Nordlys 26.02) å gå skattebetalernes og de norske språkbrukernes ærend når hun erklærer «nok er nok» og vil sette foten ned for bruk av samiske stedsnavn og samiske skilt i Tromsø. Hvilket ærend hun er ute i når hun beskriver de samiske språksentrene som ledd i en samisk plan for fabrikasjon av samiske stedsnavn i hele landsdelen, er mer uklart. Men hennes fabrikasjonsteori henger åpenbart sammen med det som framstår som Ridderseth Larsens forståelse av historien i nord:

«Så godt som alle samiske stedsnavn ute ved kysten er norske låneord. Naturlig nok. Gamle norske navn er oversatt til samisk, noen tilpasset for samisk uttale og andre rene konstruksjoner hvor ordstammen er gammelnorsk.»

Gjennom historien har hele landsdelen har vært preget av samiske stedsnavn, ettersom både samer og nordmenn har her så langt tilbake i historien som vi kjenner. Det er imidlertid riktig at samiske steds- og veiskilt er forholdsvis nytt historisk fenomen. Fornorskningspolitikken de siste 200 år hadde som formål å undertrykke samer og samisk språk inntil hele landsdelens folk var gode nordmenn, og bare det. Skilting på samisk var derfor aldri tema.

Derfor er det forståelig at de samiske stedsnavnene i landsdelen for mange er ukjente. Men at de er ukjente betyr altså ikke at de ikke har eksistert, eller at de ikke fortsatt eksisterer. Sametinget er av den oppfatning at det har en egenverdi å synliggjøre den samiske historien i nord, og særlig i landsdelens største by Tromsø. I Tromsø finnes det et voksende antall samiskspråklige i byen som kan nyttegjøre seg samiske skilt og stedsnavn. I tillegg vet vi at det finnes en mange mennesker i Tromsø som tross manglende kunnskaper i samisk, finner samiske skilt og stedsnavn berikende.

De som i dag gir uttrykk for frykt og sinne i møte med økt samisk synlighet, bør derfor forsøke å forklare oss andre hvor disse voldsomme reaksjonene kommer fra. Sett mot det historiske bakteppet og dagens vedtatte samepolitikk framstår de for meg som uforståelige. Og jeg kan ikke forstå annet enn de må ha utgangspunkt i tidligere tiders og bakenforliggende skremmebilder. Hvordan skal man ellers forstå Ridderseth Larsen når hun beskriver bruken av samiske stedsnavn som respektløs (!) med tanke på den norsktalende befolkningen i landsdelen?

I andre steder i verden er synliggjøring av flerspråklighet nokså normalt. I Irland er andelen irer som har gælisk-irsk som funksjonelt førstespråk liten, sammenliknet med den andelen irer som bruker engelsk. Allikevel mener altså irene at synliggjøring av det opprinnelige gælisk-irske språket er av stor betydning. Alle gater og steder i hovedstaden Dublin og store deler av landet har derfor tospråklige veiskilt og stedsnavn.

For irene handler det om bevissthet om hvem de er og hvor de kommer fra, kulturelt og språklig. Og for alle oss andre er denne tospråkligheten viktig for å forstå irenes fortid og samtid.

Bodil Ridderseth Larsen ser tospråklighet annerledes. Svært annerledes. Hun finner intet berikende i tospråklighet, åpenbart ikke dersom samisk skal være ett av språkene. Hun velger dermed å se bort fra landsdelens historiske og kulturelle realiteter om flerkultur og språklig mangfold. I hennes øyne er de siste 30 års revitalisering av samisk språk og kultur i landsdelen først og fremst et overgrep på den norske kulturen og de norske skattebetalerne. I et slikt perspektiv fungerer naturligvis ethvert samisk skilt og stedsnavn som bevis for ens eget fiendebilde.

Jeg har allikevel et håp om at gode krefter i Tromsø ser rikdommen i vår flerkulturelle historie og samtid, og finner mening i å følge opp bestemmelsene i stadsnavnloven og intensjonene i samarbeidsavtalen mellom Tromsø kommune og Sametinget. Til syvende og sist er det befolkningen og de folkevalgte i Tromsø som må ta beslutningene og føre an i denne utviklingen. Nok er nok, avslutter Bodil Ridderseth Larsen i sin kronikk. Ja, la oss inderlig håpe det.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse