"Turid" (96): Hva betyr det for et menneske å bli fratatt sitt navn når hun kommer til skolen? Hvorfor har noen brukt hele sitt liv og alle sine krefter på å bli kvitt sin samiske identitet? Hva gjorde internat og skole med barna? Hva gjorde kirka? Illustrasjonsfoto: Colourbox

Den samiske smerten

Kommisjonen må finne de stemmene som ennå ikke har talt. Alle disse bitene vil som helhet skildre den samiske smerten. Det haster.

I en alder av 96 år har ei kvinne i Sør-Varanger søkt om å få tilbake sitt samiske navn. Da hun møtte opp på skolen i ei bygd ved Varangerfjorden som sjuåring, fikk hun beskjed om at “du skal hete Turid”.

Navnet er fiktivt, men historien er sann. I hele sitt voksne liv har hun savnet sitt samiske fornavn. Hun ville ikke være Turid. Men hun hadde ikke noe valg.

Krigen kom og deretter årene med hard fornorskning. Det samiske skulle skjules og glemmes. Først på livets siste stasjon har hun bedt om å få tilbake sitt samiske navn, så hun kan få fred.

Det er en trist og opprørende fortelling, som jeg får høre om samme dag som Stortinget oppretter en sannhets- og forsoningskommisjon. 96-åringens historie kommer kanskje på kommisjonens bord, sammen med mange andre skjebner.

Kommisjonen tar fatt på en kjempeoppgave. Men den er godt skodd, ja det er en blytung fagkommisjon som nå skal granske fornorskningen av samer og kvener.

Stortingets presidentskap skal ha all ære for å ha funnet fram til spennende mennesker som nå skal gå i gang med et fireårig pionerarbeid. Både Sametinget og kvenenes organisasjon har nok bidratt med råd. Samenes politiske og akademiske miljø er bredt representert. Historikerne Einar Niemi og Ivar Bjørklund kjenner saksfeltet inngående, men har nok litt ulikt ståsted i noen saker. Jusprofessor Aslak Syse er et interessant valg, han har også bakgrunn som lege og SV-politiker i Sør-Varanger. Eks-biskop Per Oscar Kjølaas snakker selv samisk og har vært sokneprest i Karasjok, han har tillit blant samene. Dagfinn Høybråten som leder er en mann med integritet, ingen kan beskylde ham for å løpe ærend for særinteresser. Kompetansen i kommisjonen er imponerende.

Trolig går det ikke lenge før duoen Sirkka/Hellesvik og deres heiagjeng vil hamre løs og beskylde kommisjonen for å ha en samepolitisk slagside allerede før den har konstituert seg. Denne debattglade gjengen terper på sitt forvridde historiesyn og enkle utfall mot samiske institusjoner og påståtte særretter. Deres argumenter har falt på steingrunn og er ikke gjenspeilt i kommisjonens sammensetning.

De er få, og jeg ser ingen fornyelse verken når det gjelder navn eller argumentasjon. Kommisjonen kan uten dårlig samvittighet vende det døve øret til kameratflokken. For det framgår av kommisjonens mandat, ja det er selve grunnlaget for arbeidet, at fornorskningen var feil og har ført til en rekke negative konsekvenser for samer og kvener. Det er utgangspunktet, punktum. Og det trengs ingen diskusjon om hvem som kom først, det er ikke fruktbart og bare utmattende drøvtygging. For det er saken uvedkommende, nå dreier det seg om å finne en sannhet og legge et grunnlag for forsoning. Da trengs kunnskap og argumentasjon, ikke lettvint propaganda og skyllebøtter.

Men grumset fra dette miljøet har en klangbunn i deler av befolkningen. Det må tas på alvor. Politisk har de støtte fra Fremskrittspartiet og deler av SV, merkelig nok. I by og bygd finnes det fortsatt grupper som dyrker samehetsen. Noen steder kreves det mot og styrke for å ikle seg sin kofte på en høytidsdag. Nylig ble samekofta skammelig nok kalt “oppviglersk” og et “kampklede” i kommentarfeltet her. Skilting på samisk irriterer fortsatt vettet av noen.

I sketsjer og vitser er samehumor ofte en sikker vinner. Hver og en er de ikke så farlige. Men når alt blir gjentatt til det kjedsommelige, krysses grensen til noe mer alvorlig, da kan det bli sjikane og mobbing. For det er ikke majoriteten som skal definere hva en sårbar minoritet skal tåle. Grensen må trekkes av den som utsettes for disse pekene.

Alt dette har selvsagt en historisk bakgrunn. Det er denne fortiden kommisjonen nå skal granske med lupe. Det er avgjørende viktig at den finner en arbeidsform som vekker tillit og sikrer framdrift. For det er fort gjort å gå seg vill i en labyrint av ulike spor og mengden av innspill og argumenter som vil komme. Kommisjonen må få et dyktig sekretariat, også med samiskkyndige, som kan gjøre et grunnleggende arbeid ute i felt.

Selvsagt er det ikke nok å granske de store linjene og avdekke strukturene i den fornorskningspolitikken som nesten knekte nakken på minoritetene. Det er viktig å avdekke det ideologiske grunnlaget og metodene som ble anvendt. Men dette er bare rammene, det er ute blant folk sannheten må søkes.

For mest av alt dreier dette seg som enkeltskjebner. Kommisjonen må gå tett inn på de menneskelige omkostningene. Hva betyr det for et menneske å bli fratatt sitt navn når hun kommer til skolen? Hvorfor har noen brukt hele sitt liv og alle sine krefter på å bli kvitt sin samiske identitet? Hva gjorde internat og skole med barna? Hva gjorde kirka?

Det vil bli mange enkelthistorier. Kommisjonen må finne de stemmene som ennå ikke har talt. Alle disse bitene vil som helhet skildre den samiske smerten. Det haster. Noen steder haster det veldig. I de sørsamiske bygdene står samisk språk og kultur på kanten av stupet. Den sjøsamiske kulturen ligger også på sotteseng.

I kommentarfeltene snakker noen foraktelig om “elitesamer”. Det er en splitt og hersk-teknikk som gjør lite inntrykk. Heldigvis har mange samer tatt utdanning og fått givende jobber innen akademia, i institusjoner og organisasjoner. Det skulle bare mangle. De gjør en god jobb for å ta igjen noe av det forspranget de norske miljøene har. Men ingen snakker om en norsk elite. Samene har like stor rett som alle andre til å ta utdanning, drive forskning og bygge strukturer for å ta vare på språk, kultur og rettigheter.

Professor Henry Minde ved Universitetet i Tromsø regnet en gang ut at det vil ta over 100 år med dagens bevilgninger til samiske formål før Norge har brukt like mye penger på å rehabilitere som på å utrydde samekulturen. Sannhetskommisjonen har mandatet, menneskene og vil få de ressurser som trengs for å belyse en lite ærerik del av norsk historie. Det kan bli et grunnleggende arbeid som Norge som stat kan være stolt av. Det ligger også i mandatet å se på tiltak som kan fremme forsoning mellom majoritet og minoriteter. Forsoning må hvile på en felles oppfatning av historien.

Sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid imøteses med forventning og håp. Den skal jobbe bredt, både faglig og geografisk. I andre land har et slikt arbeid nettopp skapt forsoning. Det er ingen grunn til at Norge skal bli et unntak. Norge har råd til å ta et oppgjør med fortidens synder, og vi har rikelig med plass til våre minoriteter. Deres språk og kultur truer ikke det norske, det var Norge som prøvde å knuse minoritetene.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse