Annonse
SAMISK POLITIKK: Sametinget trenger et realistisk fokus på verdiskapning og arbeidsplasser, skriver politisk redaktør Skjalg Fjellheim. Bildet er fra et plenumsmøte i Sametinget i Karasjok.

Den samiske utfordringen

En seier mot et naturinngrep er ikke nok for den samiske fremtiden.

De siste dagene har vi kunne se hvordan Sametingets folkevalgte og samiske samfunnsstemmer har feiret at det trolig ikke blir noe av Arctic Center i Tromsø.

Det hele smelter sammen med at den overbyggende fortellingen om naturen som samisk fundament står sterkere enn på lenge – både i samisk kunst, kultur og politikk.

Spørsmålet er hvordan fortellingen kan brukes for å utvikle ny samepolitikk -  når et globalt utviklingstrekk som sentralisering slår inn i Sápmi med full kraft. I dag opplever både nordnorske og samiske distriktskommuner det samme; de eldre blir igjen, mens de unge drar. Fruktbarheten går ned, mens alderen på de gjenværende innbyggerne går opp. Normalen er utflytting, ikke tilflytting. Risikoen er at utviklingen fortsetter og at tempoet øker, ifølge Regjeringens demografiutvalg, som ledes av Victor Normann.

Tapping av små samfunn handler om mye mer for det samiske samfunn enn for norske samfunn. Det handler om tapping av språk og kultur i tillegg til individer. Hittil har de samiske partiprogrammene bydd på forbausende like løsninger på utfordringene: Et sterkt vern av reindriften, primærnæring, tradisjonsnæringer og småskaladrift er en gjenganger for hvordan man skal sikre bosetting. Det er lite som skiller posisjon og opposisjon, inkludert de største; NSR og Arbeiderpartiet. Spørsmålet er om samepolitikken lider av idetørke?

Sannheten er at samer flest har vanlige jobber innen helse og sosial, varehandel, bygg og anlegg m.m, ifølge «Samiske tall forteller» (2017). Ikke bare det. Stadig færre bor nå i sine tradisjonelle områder. Sametingets valgmanntall viser at antallet samer i byene er mer enn fordoblet på ti år. Tromsø har passert Karasjok, Oslo/Akershus har flere manntallsførte enn Karasjok, mens Alta nærmer seg Kautokeino.

Skal samepolitikken lykkes for de samiske samfunnene, må den lykkes med å skape nye arbeidsplasser. Ikke alle kan ha tunge offentllige, samiske institusjoner lik det Karasjok og Kautokeino har. Likevel ser vi at typiske samesaker lett reduseres til motstand mot vindkraft, gruvedrift, reiselivsanlegg eller oppdrett. Sånn sett er det interessant å lese Odd Mathis Hætta beskrive hvordan samebevegelsen han tilhørte, i sin tid jobbet aktivt for både Samelandsbrua og helårsvei i Indre Finnmark.

Å definere det samiske inn i et helt spesielt levesett, kan lett føre til sjablonger og at forskjellene til majoritetssamfunnet dyrkes. Dersom samepolitikken blir  mer og mer ugjenkjennelig for samer flest sin hverdag, mister den  raskt sin legitimitet. En annen konsekvens er at det kan bli vanskelig for storting og regjering å tilby rammevilkår som treffer hele bredden i det samiske samfunnet.

Den samiske utfordringen handler om å knekke koden som balanserer hensynet til reindriften, men som også tar innover seg at samfunnet er i rask endring, og at svaret ikke bare kan bestå av vern, konservering og massiv motstand mot ethvert naturinngrep. 

For Sametinget ser det ut til å være en lengre vei for å anerkjenne at økonomisk vekst også er en av forutsetningene for levende samiske samfunn. 

Mennesker lever jo av å ha en jobb, det gjelder også samer. Sametinget trenger både større kompromissvilje og et realistisk fokus på arbeidsplasser og verdiskaping, i tillegg til den viktige kampen for språk og kultur.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse